Forhandlingsrett, i kollektiv arbeidsrett den rett partene i arbeidslivet har til å kreve forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår.

Det følger av § 3 i arbeidstvistloven av 27. januar 2012, som gjelder for privat og kommunal sektor, at fagforeninger, arbeidsgivere, arbeidsgiverforeninger eller sammenslutninger av slike kan fremsette krav om forhandlinger med sikte på å inngå eller revidere  tariffavtaler. Den som fremsetter slike krav har ikke noe rettslig krav på at det rent faktisk holdes forhandlinger. Det er altså ingen forhandlingsplikt for motparten. Den som setter fram krav om forhandlinger, har heller ikke noe rettslig krav på at eventuelle forhandlinger rent faktisk munner ut i en tariffavtale. Dersom motparten ikke møter til forhandlinger eller forhandlingene ikke fører til inngåelse av en ny eller revidert tariffavtale, kan imidlertid streik eller lockout iverksettes på visse vilkår.

For statens vedkommende er forhandlingsretten lovfestet i § 2 i lov av 18. juli 1958 om offentlige tjenestetvister. Her er prinsippet om gjensidighet fastslått. En tjenestemannsorganisasjon eller en hovedsammenslutning av tjenestemannsorganisasjoner må imidlertid ha en viss størrelse og dessuten være representativ for sin gruppe tjenestemenn for å ha forhandlingsrett.

Nærmere regler om forhandlinger, mekling og bruk av kampmidler, følger dels av tariffavtalene selv og dels av tjenestetvist- og arbeidstvistlovene. Se også kontaktutvalget, riksmekleren, Rikslønnsnemnda, streik, lockout og fredsplikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.