tettegrasslekta

Ved grunnen har plantene en rosett av blader som er klebrige av et sekret som gjør at små insekter og andre mindre dyr kan fastne. Når dyr fastner i bladet, frigjøres en rekke enzymer som fører til at dyret fordøyes og bladet kan ta opp de nedbrutte næringsstoffene. Bladene er gulgrønne hos mange arter, men hos noen er de rødlig eller brunlig grønne.

Planter i tropiske områder, der sesongene styres av tilgang på fuktighet, har som regel to ulike bladtyper: Tette rosetter som ikke er insektetende, men sørger for overlevelse gjennom den mindre gunstige sesongen. I de gunstige delene av året har de blader som fanger smådyr. Disse dyrefangende bladene kan være rosetter ved bakken som hos de tempererte artene, men noen arter i tropiske områder har mer opprette blader.

Plantene har én blomst som sitter i enden av en lang blomsterstilk. At blomsten er plassert så høyt over bladene, er tolket som en tilpasning for å redusere muligheten for at plantenes pollinatorer skulle fanges av de klebrige bladene. Blomsten er ensymmetrisk og har som regel en nektarspore. Det er fem begerblad. Krona er sammenvokst og femtallig med to-flika overleppe og tre-flika underleppe. De fleste artene har striper eller flekker på underleppa som trolig fungerer som nektarmerker. De to pollenbærerne er plassert over inngangen til nektarspora. Frukta er en kapsel med mange frø.

Tettegrasslektas arter er vidt utbredt i tempererte områder og de finnes i fjellområder i tropiske strøk. Særlig artsrik er slekta i fjellområder i Sør- og Mellom-Amerika. I Afrika finnes de kun noen få arter helt i nordvest og i Asia finnes artene hovedsakelig i nordlige områder og Himalaya. Slekta er ikke kjent fra Oseania. Økologisk er voksestedene karakterisert av fuktige forhold og som regel lite næringstilgang.

De tre norske artene er:

• Tettegras – fiolettblå blomst, vanlig over hele landet.
• Fjelltettegras – hvit blomst, finnes i Nord-Norge og nordlige fjellstrøk i Sør-Norge.
• Dvergtettegras – lys blåfiolett blomst, torvmosetuer på fjellmyrene i nordre delen av Østlandet, i Trøndelag, Troms og Finnmark.

Blomsten har flere tilpasninger til insektpollinering, så som ensymmetri, nektar som belønning og mange har tydelige nektarmerker som viser insektene retningen mot nektaren. Med dette som utgangspunkt varierer det mellom artene og deres voksesteder i hvor stor grad de krysspollineres eller sjølpollinerer. Blant de norske artene ses denne variasjonen i det at fjelltettegras i hovedsak krysspollineres, mens dvergtettegras og tettegras begge kan sjølpollinere i ganske stor grad.

Flere arter i tettegrasslekta er utsatt for parasittisme fra sotsopper som ved infeksjon overtar pollenknappene slik at det ikke produseres pollen lenger, men soppsporer. Dette er synlig i blomsten ved at pollenknappene frigjør brune soppsporer i stedet for gule pollenkorn. Disse sotsoppene, i slekta Microbotryum (tidligere Ustilago), snylter på plantenes pollineringssystem idet pollinatorene vil bidra til å spre soppen og ikke bidra til befruktning av plantene. Det er kjent at alle de tre norske artene kan ha slike infeksjoner, men dette er først og fremst påvist fra fjelltettegras i Norge, kanskje fordi de brune sporene er lettere å oppdage mot denne artens hvite krone.

Det har vært en utbredt oppfatning at blader fra tettegrasarter, og da trolig først og fremst arten tettegras, har vært brukt til å produsere syrna melk, tettemelk. Dette har imidlertid ikke vært mulig å bekrefte ved moderne etterprøving. Syrna melk har nok også tidligere vært produsert ved hjelp av en startkultur, basert på allerede produsert syrna melk. Startkultur kalles også tette. Et annet fenomen som kan ha bidratt til denne oppfatningen, er bladenes koagulerende virkning. Blader av tettegras har virkning som løype, og dette fører til at ostestoffet i melka samler seg.

• blærerotfamilien
• surmelk
• insektetende planter

• Furuset, Kjell (2008). Tettegrasets rolle i tettemelk. Blyttia 66: 55-62.