Insektetende planter, planter som kan fange smådyr, vesentlig insekter, og delvis ernære seg av dem. Fangstmekanismen kan være forskjellig. Hos soldugg og tettegress setter dyrene seg fast i klebrige hår eller kjertler på bladene. Blærerot, som vokser nede i vann, har blæreformede fangstkamre. Hos tropiske arter er fangstmekanismen ofte enda mer forseggjort. Kannebærer har store, krukkeformede beholdere som dyrene faller ned i, mens venusfluefanger har et todelt blad som klapper sammen ved dyrets pirring.

Alle insektetende planter er grønne og derved selvforsynt med karbonforbindelser gjennom fotosyntesen. De fleste insektetende plantene vokser normalt på næringsfattig, sur og fuktig jord, f.eks. på myr, og deres rotsystem er gjerne dårlig utviklet. Dette gjør antakelig at mineralstofftilgangen er en begrensende vekstfaktor for slike planter. Innfanging og fordøyelse av insekter kan derfor sees som en måte å bedre mineraltilførselen på. Dette gjelder i første rekke nitrogen. Når bladene irriteres ved berøring fra et insekt, skiller de ut enzymer som spalter insektets proteiner til aminosyrer. Disse blir så absorbert av bladet. Sannsynligvis gjør plantene seg også nytte av fosfor og andre mineralstoffer fra insektene.

Ca. 525 arter insektetende blomsterplanter er kjent, hvorav de fleste tilhører solduggfamilien, blærerotfamilien, kannebærerfamilien og Sarraceniaceae.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.