Beate Grimsrud

Som forteller var Grimsrud original i sin evne til å skrive frem tilstander et sted midt mellom det absurde, det drømmeaktige, eventyrlige og barnlige – eller det psykotiske. Hun åpnet ofte rom inn til ulike verdener som kunne være både vakre og poetiske, men også skremmende og brutale – dessuten av og til humoristiske. Noen ganger vet man ikke helt om det er tragisk eller humoristisk, som når far kommer hjem med feil barn fra barnehagen. Stilistisk hadde Grimsrud et helt særegent talent, nemlig mestergrepet om setningen. Underfundige setninger kunne utgjøre selve tittelen på hennes bøker: Det fins grenser for hva jeg ikke forstår (1990). Men oftest inngikk de som del av personskildringen: «Lydia er lei seg i armene. Hun rister dem, men det triste er der fortsatt.» Eller: «Jeg nekter å bli voksen før alt har sluttet å dø.»

Beate Grimsrud debuterte i 1989 med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår. Hennes første roman, Continental Heaven, kom i 1993.

Grimsruds gjennombruddsroman var Å smyge forbi en øks (1998). Romanen er en barndomsskildring der vi møter Lydia på åtte år og hennes familie. Vi blir kjent både med en usedvanlig familie og et usedvanlig menneske. Både Å smyge forbi en øks og den frie fortsettelsen, Hva er det som fins i skogen, barn (2002) ble godt mottatt av kritikerne. I Søvnens lekkasje (2007) var språket mer stilisert enn i de tidligere utgivelsene – og med et stort persongalleri. Fortellingen foregår i løpet av en natt, og vi følger hovedpersonens drømmer.

En dåre fri (2010) er en roman om psykisk sykdom og en forsvarstale for det skapende mennesket. Hun mottok Kritikerprisen i 2010 for romanen, og den ble også nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2011 både fra Norge og Sverige.

I romanen Jeg foreslår at vi våkner (2020) skrev Grimsrud om kreftsykdom: "Vilde har fått en helt egen problemstilling. Ordene hviskes i den varme vinden. Hun har fått en iskald diagnose. Opp flyr ordene, tanken står stille. Tikk, takk... anei, Vilde er ikke lenger normal. Hun har mistet det viktigste, som hun ser det. Tiden. Både fremtiden, nåtiden og fritiden." Romanen høstet glimrende kritikker både i Sverige og Norge.

Grimsrud skrev også filmmanus, annet Ballen i øyet (2000) og tekster for musikk og dans, samt tre utgitte skuespilltekster (Har noen sett meg et annet sted, 1996).

• Norges litteraturhistorie

• Cappelen Damms forfatterside om Beate Grimsrud