Et rikssegl er et segl brukt av statens overhode på statens vegne til å bekrefte dokumenter av forskjellig art. Dette kan være for eksempel lover og anordninger, embetsbestallinger og traktater. Begrepet rikssegl brukes om seglet til monarkier, mens for republikker kalles seglet statssegl eller forbundssegl.

I eldre tid ble også rikssegl brukt på sendebrev og domsbrev. Riksseglet var herskerens segl og inneholdt hans navn, og gjennom hele middelalderen som regel også hans bilde eller våpen. Upersonlige rikssegl kunne forekomme ved interregnum og til dels som domssegl.

De eldste kjente rikssegl er de frankiske konge- og (senere) keisersegl, og de engelske kongesegl, alle fra 700-tallet. De var som regel dobbelte, med stempel på begge sider som en mynt. Danske kongesegl er kjent fra 1085 og svenske fra 1164/67. I nyere tid har de fleste lands riks- eller statssegl rikvåpenet eller statsvåpenet som bilde.

Rikssegl spilte i middelalderen en større rolle enn nå i administrasjon og politikk. Kongen hadde også et personlig segl (sekret). Bestemte embeter og former ble utviklet i tilknytning til seglene og bruken av dem. Embetet som kansler var oftest forbundet med storseglbevarerembetet. I Storbritannia er seglbevarertitlene fremdeles i bruk (Lord (High) Chancellor, Lord Privy Seal), men funksjonene er endret.

De to eldste kjente norske kongesegl er Inge Krokryggs og Sverres, begge fra annen halvdel av 1100-tallet. Liksom i andre land ble riksseglet i Norge oppbevart ved og forvaltet av kansleren. Dette embetet bestod i Norge fra 1200-tallet og til den siste kansleren, Johan Frederik von Marschalck, døde 1679. Etter 1814 var Norges rikssegl oppbevart av statsrådssekretæren.

Fra 1970 er riksseglet oppbevart ved Statsministerens kontor; det settes på de dokumentene som blir behandlet i statsråd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.