forsoning - i kristendommen

Forsoning betegner gjenopprettelse av et brutt og ødelagt samfunn mellom guddommen og mennesket. Grunnleggende for forsoningstanken er fra menneskets side bevisstheten om personlig skyld overfor guddommen.

Faktaboks

uttale:
forsˈoning
etymologi:

I Det nye testamente

I Det nye testamente forekommer begrepet forsoning bare i Paulus' brev: Gjennom selvhevdelse og ulydighet mot skaperen er menneskene kommet i fiendskap med Gud og er derfor utlevert til død og dom (Romerbrevet kapittel 5, vers 10; kapittel 11, vers 15). Egenartet for paulinsk tenkning er at mennesket ikke kan gjøre noe for å forsone seg med Gud. Forsoningen iverksettes av den uskyldige part, det vil si at Gud setter i egen maktfullkommenhet og kjærlighet forsoningen i verk ved å gi sin sønn som sonoffer i menneskenes sted (2. Korinterbrev kapittel 5, vers 18–19; Romerbrevet kapittel 5, vers 10). Tanken om forsoning som en måte å formilde Gud på, forekommer ikke.

Den radikale forandring i forholdet mellom Gud og menneskeheten innebærer utslettelse av skyld og frihet fra syndens, dødens og den guddommelige vredes (doms) makt, altså en ny eksistens (Romerbrevet kapittel 5, vers 9–10; kapittel 8, vers 2; 2. Korinterbrev kapittel 5, vers 17). Forsoning gjelder hele verden, og dreier seg altså om en kosmisk fred som tilbys menneskeheten (2. Korinterbrev kapittel 5, vers 19–20; Kolosserbrevet kapittel 1, vers 20; Efeserbrevet kapittel 1, vers 10; kapittel 2, vers 12 og videre), men realiseres i menighetens tro og liv i lydighet mot skaperen og tjeneste for menneskeheten.

Forsoningsteorier

All kristen forkynnelse og teologi gjennom tidene hevder at forholdet mellom Gud og menneskeheten er radikalt forandret ved Kristus og har derfor stilt tanken om forsoning i sentrum. I tolkningen av Kristus-hendelsen finnes imidlertid store divergenser. Vi kan skjelne mellom tre forskjellige forsoningsteorier, som alle påberoper seg tanker fra Det nye testamente:

1) Den subjektive forsoningsteori betoner at forsoningen er Guds verk, menneskeheten er objekt for forsoningen. Gjennom Kristi død manifesteres Guds suverene og selvhengivende kjærlighet, og Kristus er Guds representant overfor menneskeheten, men vi må la oss forsone med Gud for at forsoningen skal bli effektiv. Som konsekvent teologisk teori ble den utformet av Pierre Abélard på 1100-tallet.

2) Den objektive forsoningsteori ser Gud som objekt for forsoningen. Kristus oppfyller de av Guds krav menneskeheten ikke har oppfylt, og bærer ved sin lidelse og død stedfortredende straffen og dommen over menneskeheten, hvorved Guds rettferdighet «tilfredsstilles» (satisfaksjon). Som konsekvent teologisk teori er den utformet av Anselm av Canterbury på 1000-tallet og senere av gammelluthersk ortodoksi.

3) Forsoningen har også vært et viktig tema i kristen liturgi og salmediktning gjennom det meste av kirkens historie, blant annet i Luthers salmer. Her har det vært lagt vekt på Kristi seier i oppstandelsen etter kampen mot synd, død og djevel, og skillet mellom en subjektiv og en objektiv forsoningslære har ikke vært noe viktig anliggende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg