minnested

Overgangen fra tradisjonelle, monologiske minnesteder til en moderne, dialogisk minnestedskultur knyttes ofte til Vietnam-veteranenes minnested i Washington D.C. Da 21 år gamle Maya Lin i 1981 vant konkurransen om utformingen av The Vietnam Veterans Memorial var hun tydelig på at hun hadde laget et sted og ikke en gjenstand. Stedet består av en V-formet mur av svart granitt som skjærer seg ned i bakken, og hvor navnene til de 52 272 identifiserte amerikanske ofrene for Vietnamkrigen er inngravert. Minnestedet er uten patriotiske og heroiske symboler. I stedet er det oss selv vi møter, speilet som vi blir i den blankpolerte, svarte granitten. De mange navnene fungerer som en inngang til krigens effekt på titusener av familier, vennekretser, lokalmiljøer og det amerikanske samfunnet generelt. Det er et sted som åpner for ulike meninger og følelser om en krig som er forbundet med sorg, splittelse, nederlag og skam.

I dagene etter terrorangrepet i Oklahoma City i 1995, der 168 mennesker mistet livet, fikk et gjerde – i utgangspunktet ment som en avsperring av åstedet – ikonisk status ved at folk i tusentall omgjorde det til et minnested med blomster og hilsener. I dag inngår gjerdet som en viktig del av det permanente minnestedet som ble åpnet i 1999.

Samme tenkning ble lagt til grunn i New York etter terrorangrepet i 11. september 2001, hvor savnet-plakater, lystenning og spontane minnesteder ble en tidlig, men integrert del av en langvarig minneprosess. Det permanente minnestedet på bakkenivå ble åpnet i 2011, og det ble i 2016 etterfulgt av et museum for læring plassert under selve minnestedet.

De siste tiårene er veien fra en hendelse til debatt om hvordan hendelsen skal minnes i det offentlige rom blitt kortere. Minnestedsprosesser handler med andre ord ikke om fortid, men om hvilken betydning hendelser skal ha i nåtid og framtid. I form er spennvidden i de moderne minnestedene stor. Et eksempel på dette finnes i Tysklands hovedstad Berlin: Minnestedet for nazistenes bokbål i 1933 på Bebelplatz er et nedsenket, unnselig rom med tomme bokhyller, mens Holocaust-minnestedet Denkmal für die ermordeten Juden Europas er et enormt kompleks uten begynnelse eller slutt, der man selv må finne veien.

Det er ikke tilfeldig at disse eksemplene minnes traumatiske hendelser. Mens de tradisjonelle minnestedene har sin styrke i enkle, entydige budskap, ligger moderne minnesteders styrke i evnen til å skape felles erfaringsrom for spørsmål som ikke alltid har entydige svar.

I norsk minnekultur markerer terrorangrepene 22. juli 2011 et skille. Bombeterroren i Oslo og massedrapene på Utøya var de verste voldshendelsene i Norge i fredstid og utløste over hele landet et behov for steder å komme sammen, søke trøst og felleskap. Særlig i Oslo, men også i landet ellers, ble deler av det offentlige rom tatt i bruk som spontane minnesteder hvor folk la ned blomster og hilsener.

I Norden er dette en praksis som kan føres tilbake til drapet på Olof Palme i 1986 og kong Olavs død i 1991. Etableringen av spontane minnesteder preget Norge i tiden etter 22. juli – på samme måte som den gjorde det i Oklahoma City (1995), New York (2001), Madrid (2004), London (2005) og Paris (2015).

Som på andre steder som har vært utsatt for kollektive traumatiske hendelser, ble også de spontane norske minnestedene etterfulgt av mer permanente, og i noen tilfeller offisielle, minnesteder.

I dag finnes det minnesteder på Utøya, på Utøyakaien, i Regjeringskvartalet, utenfor Domkirken i Oslo og i alle de 53 kommunene som mistet noen i terrorangrepene. Noen er reist i offentlig regi, noen i samarbeid mellom det offentlige og private, og noen uten offentlig involvering. Noen av minnestedene knyttet til 22. juli er tradisjonelle, mens andre i større grad er moderne. Det ikke-realiserte Memory Wound i Hole kommune, Hegnhuset på Utøya fra 2016 og 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet fra 2015 har alle en form som forbindes mer med moderne enn tradisjonelle minnesteder. Hegnhuset og 22. juli-senteret er samtidig eksempler på at minnesteder også kan være møtesteder for kunnskap, læring og refleksjon.