flekkmarihånd

Plantene blir mellom 10 og 40 centimeter høye med en tynn stengel. Bladene er ofte utbøyde og har tett med mørke flekker på oversida. Grunnfargen i bladene er grågrønn med en tydelig bleikere underside. Flekkmarihånd har, som de andre artene i slekta Dactylorhiza, to rotknoller som er oppdelt og har vært sammenligna med hender (se marihånd). De to knollene, en mørk og innskrumpa og en lys og fast, har gitt opphav til mange forestillinger.

Blomsterstanden er sylindrisk eller den smalner svakt mot spissen. Flekkmarihånd har mellom 10 og 30 blomster som er hvite til lyst fiolette i grunnfarge og har mørkere fiolett mønster. Leppa er treflika, og midtfliken er breit trekanta og kortere enn sideflikene. De to blomsterbladene på sida i blomsten peker utover og de tre siste møtes over polliniene og åpningen til spora. Hos flekkmarihånd peker spora skrått nedover.

Flekkmarihånd, som andre marihåndarter, mangler nektar. Fruktene hos arten er en kapsel med ørsmå frø.

Flekkmarihånd finnes i myr, hei og skog på basefattig grunn. Arten er vanlig i hele landet til over tregrensa. Verdensutbredelsen er Europa, Vest-Asia og nordvestlige Afrika.

Siden flekkmarihånd ikke har nektar, er den avhengig av å narre pollinatorene. Slik «narrepollinering» betyr at besøkende insekter som leter etter mat i form av nektar, ikke vil finne dette, selv om blomstene med sitt fargerike utseende tydelig signaliserer at det er mat å finne. Planter med slikt pollineringssystem er avhengig av å forekomme i lavere frekvens enn belønnende arter eller å besøkes av uerfarne insekter. Flekkmarihånd besøkes i hovedsak av humler, men solitære bier og blomsterfluer besøker også blomstene.

Flekkmarihånd har vært oppfattet som en art med systematisk navn Dactylorhiza maculata, men nå er det vanlig å oppfatte flekkmarihånd og den nærtstående skogmarihånd som to underarter. Arten gis da navnet bleikmarihånd på norsk, mens de to underartene beholder sine norske navn.

Det norske artsnavnet henspiller på flekkene på plantenes blader og er trolig først og fremst en oversettelse av det systematiske artsepitetet, maculata, av latin «med flekker». Dette er den arten som har gitt opphav til slektsnavnet, marihånd, og alle leker og historier. Det folkelige navnet har nok ikke trengt å legge til flekk-motivet for å skille denne arten fra lignende arter.

Siden denne arten er så utbredt, og det knyttes så mange forestillinger til den, særlig på grunn av de to jordknollene, har arten fått mange ulike navn. Mari i slektsnavnet er naturligvis Jomfru Maria, og flere steder har arten hett Jomfru Maria hånd eller lignende. I sitt omfattende innsamlingsarbeide over norske folkelige plantenavn dokumenterer Ove Arbo Høeg en rekke navn på arten. I tillegg til Den hellige jomfru har både Vårherre og djevelen inngått. Således er både vårherres hånd, herrens hånd og jesuhånd, samt gammelerikklo, djevelens klør og styggemannshand registrert. En annen gruppe av navn har sammenligna knollene med jur; kujurgras, kujur, geitjur. Høeg viser også til sammenkoblinger som jomfrumariakujura og jomfrumarias geitjur.

Arten og de to knollene har gitt opphav til en rekke oppfatninger og barneleker. Ett eksempel på dette er en lek der de to knollene ble lagt i vann. Den lyse synker og den brune, innskrumpa flyter. Dette ble tolka på ulikt vis, men vanligst var visst at den flytende ble identifisert med Adam og den synkende med Eva «fordi hun hadde syndet mest». Noen steder var imidlertid tolkinga omvendt. Noen steder ble knollene brukt som jur på konglekuer.

Marihånd har også vært tillagt legende og magiske evner. I en kjent regle som finnes i mange varianter inngår marihånd: «Marihånd og viervånd og lindelauv dæ go'e, dæ sko du gjeve kyri di fe ho sko mokke frou» (fra Høeg). I tillegg til å gi mye melk skulle de samme plantene også hjelpe mot sykdom hos buskapen. Marihånd ble også tilskrevet ulike magiske evner, som å gjøre noen forelska i en om plantene ble plassert under hodeputer. De ble også sagt å være et afrodisiakum.

• Ove Arbo Høeg
• marihånd
• skogmarihånd
• botanikk

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)