kriminaløkonomi – Store norske leksikon

I Norge straffes skatteunndragelse med tilleggsskatt. Sannsynligheten for et slikt lovbrudd vil, i følge kriminaløkonomi, være avhengig av anslag på gevinst versus straff og sannsynlighet for å bli oppdaget/tatt.

Skatteunndragelse er en form for økonomisk kriminalitet

Av Stian Schløsser Møller/Samfoto/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Et lovbruddet kan bli gjennomført hvis den *forventede nytten* av å gjøre lovbruddet er større enn hvis loven ikke blir brutt – som for eksempel å snike på kollektivtransport. Da veies sannsynligheten for å bli tatt opp mot pengene man sparer på å ikke kjøpe billett.

Busstransport fra Jernbanetorget i Oslo

Av Lars Sandved Dalen.

Lisens: CC BY SA 3.0

Kriminaløkonomi bruker samfunnsøkonomiske teorier for å diskutere hvordan straff og kontroll påvirker hvor godt folk følger loven. Hovedvekten av kriminaløkonomiske teorier ligger i å forklare omfanget av økonomisk kriminalitet.

Sentrale spørsmål er hva slags type straff og hvor mye kontroll som er best for å hindre lovbrudd, og hvordan dette bør tilpasses ulike grupper av mennesker. Målet er å oppnå størst mulig avskrekkende effekt, samtidig som ressursene brukes på en effektiv måte. Kriminaløkonomer ser også på hva kriminalitet koster samfunnet.

Kriminaløkonomi er nært knyttet til rettsøkonomi fordi begge tar utgangspunkt i samfunnsøkonomisk teori og tilhørende begreper. Forskjellen ligger i at rettsøkonomene i enda større grad vektlegger hvordan lovene fungerer i praksis, og hvordan de bør utformes i tråd med politiske retningslinjer.

Teori

Den amerikanske økonomen Gary Becker regnes som en pioner innenfor fagområdet kriminaløkonomi. Hans artikkel fra 1968 var banebrytende og en viktig grunn til at han fikk nobelprisen i økonomi i 1992.

En sentral antagelse innenfor kriminaløkonomi er at folk antas å være subjektivt rasjonelle:

Sannsynligheten for lovbrudd vil være avhengig av anslag på gevinst versus straff og sannsynlighet for å bli oppdaget/tatt. I tillegg kommer eventuelle moralske kostnader ved å gjøre lovbruddet.
Lovbruddet blir gjennomført hvis den forventede nytten av å gjøre lovbruddet er større enn hvis loven ikke blir brutt. Altså at en person forventer en viss fordel av å bryte loven – som å snike på kollektivtransport og dermed spare penger på billettkjøp.

Kriminaløkonomisk teori kan ikke anvendes for å forstå lovbrudd som blir begått i affekt, som familievold, voldtekt og drap. Teorien passer best for å forklare omfanget av økonomisk kriminalitet, slik som skatteunndragelse, korrupsjon, forsikringssvindel og så videre.

Kriminaløkonomisk teori kan likevel brukes på andre typer lovbrudd som ran, tyveri og smugling, hvor lovbruddene er økonomisk motiverte. Videre kan teorien også brukes for vanlige lovbrudd som sniking på kollektivtransport og fartsovertredelser på vegene.

Måling av økonomisk gevinst

Kriminaløkonomisk teori passer best for å forklare omfanget av økonomisk kriminalitet, slik som skatteunndragelse, korrupsjon, forsikringssvindel og så videre.

Norges lover og dommerhammer

Av Robin Lund.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Eksempelvis kan en risikonøytral person tro at gevinsten ved å gjøre et lovbrudd er G, sannsynligheten for å bli tatt er P, straffen hvis hen blir tatt, er S, og hens moralske kostnader ved å gjøre lovbruddet er M.

G, S og M er målt i kroner, mens P er sannsynligheten på desimalform. Hvis vedkommende tror hen får beholde gevinsten hvis hen blir tatt, vil lovbruddet blir gjennomført hvis forventet gevinst (EG) ved lovbruddet er positiv, det vil si EG = G – P x S – M > 0.

(P x S) kan tolkes som forventet straff. Hvis hen har moralske betenkeligheter ved å gjøre lovbruddet, er M > 0, og har hen det ikke, er M = 0. Da sier formelen at hen vil gjøre lovbruddet hvis gevinsten er større enn forventet straff, altså at G > (P x S).

Myndighetenes virkemidler for å forhindre lovbrudd blir dermed å øke folks subjektive anslag på P, S og M.

P vil øke med flere kontroller, mens M kan økes ved holdningskampanjer. Eksempelvis har kampanjene som har vært mot svart arbeid, økt folks moralske tvil ved å bruke svart arbeidskraft.

Verdiene på P og S er komplementære virkemidler. Det betyr at å øke S har større virkning på forventet straff og er dermed mer avskrekkende jo større P er og omvendt. Ettersom det vanligvis er billigere å øke S enn å øke P, er økonomenes råd å sette straffen «så høy som mulig» og at det i størst mulig grad bør brukes bøter fordi bøter er en billigere straffeform enn å sette folk i fengsel.

Risikonøytralitet og risikoaversjon

Når det gjelder mindre lovbrudd med begrenset straffeomfang, er det høy sannsynlighet for at folk opptrer risikonøytrale. For større lovbrudd, derimot, er det mer sannsynlig at folk utviser aversjon mot strafferisikoen, altså er de risikoaverse.

Modellen ovenfor blir derfor mer komplisert, slik at ikke bare verdien på (P x S) betyr noe for hvor avskrekkende det er å gjøre et lovbrudd, men også verdiene på P og S hver for seg.

Å gjøre et lovbrudd hvor P = 0,05 og S = 1000 blir da mer avskrekkende enn å gjøre et lovbrudd hvor P = 0,10 og S = 500. Likevel er sannsynligheten for å bli tatt, ganget med straff, lik 50 i begge tilfellene. Men den grunnleggende antagelsen om at folk gjør lovbruddet hvis deres forventede nytte øker, gjelder fortsatt.

At folk antas risikoaverse innebærer også at bøter er mer avskrekkende, eksempelvis for folk med lav inntekt, versus dem med høy inntekt. Fengselsstraff er derimot mer avskrekkende for rike enn for fattige fordi både tapte inntekter og omdømme ved fengselsstraff er størst for den førstnevnte gruppen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur:

Becker, G(1968): Crime and Punishment. An Economic Approach. Journal of Political Economy, Volume 76.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Mikroøkonomi

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt