Innovasjonssystem, har to betydninger.

Det kan for det første betegne en institusjonell overbygning i økonomien; en struktur av institusjoner og aktører som danner det institusjonelle rammeverket og som sådan definerer handlingsbetingelsene for bedrifter og andre som arbeider med å få til innovasjon.

Det kan også betegne en fremvoksende og dynamisk utviklingskoalisjon; en emergent konstellasjon av aktører som er gjensidig avhengige i arbeidet med å realisere innovasjon i egen virksomhet.

Den opprinnelige betydningen av innovasjonssystembegrepet dekkes innovasjonssystem som institusjonell overbygning, og har røtter langt tilbake.

Begrepet var spesielt viktig for evolusjonære og institusjonelle økonomer på 1990-tallet, som blant annet var opptatt av begrensningene ved likevektsøkonomiske vekstmodeller. De påpekte at ulike land har ulike institusjoner, og dermed ulike forutsetninger for bedrifter til å lykkes med innovasjon, og for økonomier til å vokse. 

Man skiller gjerne mellom nasjonale, regionale og sektorielle innovasjonssystemer. 

Med utgangspunkt blant annet i teorier om utviklingsblokker og systemiske perspektiver på teknologisk utvikling, har tenkningen omkring innovasjonssystemer som emergente konstellasjoner av innoverende aktører, gradvis fått økende betydning.

Denne forståelsesmåten knytter an på en interessant måte til nyere sosiologisk teori som struktureringsteorien til Anthony Giddens, og systemteorien til Niklas Luhmann.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.