innovasjonssystem

Artikkelstart

Innovasjonssystem omfatter alle faktorer som bestemmer innovasjonsprosessen, det vil si alle viktige økonomiske, organisatoriske, sosiale, politiske og institusjonelle forhold som påvirker utvikling, spredning og bruk av innovasjoner.

Omgivelsene påvirker innovasjonsevne

Begrepet retter oppmerksomhet mot bedrifters og næringslivets omgivelser, som omfatter forholdene nevnt innledningsvis, slik som økonomiske, sosiale, politiske og så videre. Forhold i omgivelsene kan både støtte og hemme bedrifters innovasjonsprosesser. Innovasjonssystem er et sentralt begrep for å forklare stor og liten innovasjonsaktivitet og graden av økonomisk utvikling i bestemte regioner og land.

Selv om innovasjon skjer i bedrifter og organisasjoner, innoverer nesten ingen bedrifter kun med hjelp av interne ressurser. Bedrifter henter ideer, informasjon og kunnskap fra en rekke aktører langs verdikjeden og fra sluttbrukere, konkurrenter og ulike kunnskapsaktører, som universiteter, forskningsinstitutter og konsulenter. I tillegg påvirker det institusjonelle rammeverket av lover, regler, normer og rutiner innovasjonsaktiviteten til bedrifter.

Hoveddeler

Innovasjonssystemer består av tre hoveddeler. Den første delen er aktørene, som er private bedrifter, offentlige organisasjoner som sykehus og kunnskapsaktører som universiteter. Det er aktører som innoverer, ved for eksempel å skape nye produkter og tjenester, og som utvikler og sprer viktig kunnskap som kan benyttes i innovasjonsprosesser.

Den neste delen er nettverket mellom aktørene, for eksempel samarbeid mellom bedrifter i klyngeprosjekter og med universiteter. Innovasjonssystem kjennetegnes og defineres av langvarig samarbeid mellom aktører.

Den tredje hoveddelen er institusjoner, som i litteraturen om innovasjonssystemer forstås som formelle regler, lover og reguleringer og uformelle normer, rutiner og etablert praksis. Institusjoner påvirker hvordan aktører handler og samarbeider med hverandre.

Ulike typer innovasjonssystem

Innovasjonssystemer ble først utviklet som i hovedsak nasjonalt avgrensede systemer. Det var inspirert av hvordan Japan organiserte sin økonomi på 1980-tallet, noe som ledet til stor økonomisk vekst i landet. Etter hvert er begrepet brukt for andre typer avgrensinger, fra regionalt til europeisk og globalt innovasjonssystem og om sektorielle og teknologiske systemer.

Nasjonale systemer

Det nasjonale nivået er fortsatt viktig for å stimulere innovasjonsprosesser. Det avspeiler at sentrale organisasjoner som driver forskning og utvikling, som universiteter og sykehus, i stor grad er statlig eide og styrte. Videre skjer kunnskapsflyt, som er sentralt for å stimulere innovasjoner, enklest ved institusjonell nærhet. Det gir felles forståelse av spilleregler mellom samarbeidspartnere, som ofte utvikles lettere innen enn mellom land. I tillegg har nasjoner ansvar for viktige politikkområder for innovasjon, som forskning, utdanning, helse og forsvar.

To teoretiske systemer

Nasjonale innovasjonssystemer ble utviklet og gjort kjent tidlig på 1990-tallet, særlig gjennom to bøker med Bengt-Åke Lundvall fra Universitet i Aalborg og Richard Nelson fra Columbia University i New York som sentrale aktører.

Hovedperspektivet hos Lundvall er at innovasjon stimuleres gjennom samarbeid og kunnskapsdeling mellom produsenter og brukere av varer og tjenester. Det er samarbeid som skjer over lang tid, mellom parter som har noe ulik kunnskap og kompetanse, og der eksisterende kompetanse kombineres for å skape nytt.

Perspektivet hos Nelson er i større grad det formelle forskningssystemet i land. Her betones forskningsbasert kunnskap, mens erfaringsbasert kompetanse spiller en større rolle i Lundvalls perspektiv.

Politikk

Innovasjonspolitikk har som formål å utvikle økonomiens helhetlige innovasjonsevne. Den skal fremme utvikling, spredning og bruk av nye produkter, tjenester og produksjons- og organisasjonsmåter.

Politikk basert på tankegangen om innovasjonssystemer tar sikte på å stimulere systemets virkemåte gjennom å rette opp systemsvakheter, for eksempel mangel på samarbeid mellom aktører. Utvikling av næringsklynger og samarbeid mellom akademia og næringsliv er sentrale deler av denne typen innovasjonspolitikk.

Endret rolle

Funksjonen til innovasjonssystemer har tradisjonelt vært å stimulere innovasjonsprosesser. Det skal skape konkurransekraft til viktige næringer i regioner og land og dermed bidra til utvikling av høyere velstand.

I senere tid er også utvikling i innovasjonssystemer sett på som viktig for å håndtere store samfunnsutfordringer. Det bygger på at utfordringer blant annet krever teknologiske innovasjoner og endringer i formelle og uformelle institusjoner. Tanken er at innovasjonssystemer må endres fra å ha utvikling av næringslivets konkurransekraft som sentral oppgave til også å bidra til å løse utfordringer som fremvekst av et mer bærekraftig samfunn.

Innovasjonspolitikken har dermed blitt mer retningsbestemt – den skal stimulere til innovasjoner som kan bidra til å løse sentrale samfunnsutfordringer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chaminade, C., Lundvall, B-Å. og Haneef, S. (2018), Advanced Introduction to National Innovation Systems. Edward Elgar.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg