Næringsklynge, teori som viser hvordan bestemte egenskaper ved næringslivet i et land eller en del av et land bidrar til å øke konkurranseevnen til virksomheter som er del av en næringsklynge.

De regionale næringsklyngene har fått spesielt stor oppmerksomhet. Klyngebegrepet er etter hvert først og fremst blitt knyttet til denne typen klynger.

Teorien brukes til å studere viktige sider ved næringsutviklingen og som grunnlag for politikk som skal styrke næringslivet ved å skape nye eller bidra til å utvikle eksisterende klynger.

Teorien har fått svært stort gjennomslag blant forskere, bedriftsledere og politikere. Den knyttes først og fremst til den amerikanske professoren Michael Porter. Han var sentral i å utforme, og ikke minst popularisere, klyngeteorien.

Porters utgangspunkt for utforming av klyngeteorien var en interesse for foretaksstrategi, særlig studier av hvordan foretak kan konkurrere internasjonalt.

På 1980-tallet studerte Porter sammen med kolleger hva som gjør et lands virksomheter og næringer konkurransedyktige i globale markeder. Disse studiene ledet til teorien om klynger, først om nasjonale næringsklynger i 1990, deretter regionale klynger i 1998. (Se anbefalt litteratur.)

Et sentralt poeng i klyngeteorien er at nasjonale eller regionale omgivelser er sentrale for å stimulere bedrifters konkurranseevne.

Men omgivelsene er spesielt gunstige for noen typer av næringer, slik at nasjonale omgivelser stimulerer konkurranseevnen til bedrifter i bestemte næringer.

De internasjonalt konkurransedyktige næringene i et land danner systemer eller klynger av næringer. Nasjoner utgjør hjemmebasen for konkurransedyktige bedrifter i næringene som er internasjonalt konkurransedyktige, som betyr at særlig avanserte aktiviteter i bedrifter, som administrasjon, forskning og utvikling (FoU) og kunnskapskrevende produksjon blir i bedrifters hjemland.

Til sist understreker klyngeteorien at bedrifter og næringer blir konkurransedyktige gjennom kontinuerlig oppgradering og innovativ aktivitet (og nasjoner gjennom å utvikle nye og mer avanserte næringer).

Sentralt i klyngeteorien er den såkalte ‘diamanten’, som beskriver fire forhold i et land (og en region) som kan fremme eller hemme dannelsen av konkurransefordeler for bedrifter i bestemte næringer.

De fire forholdene er for det første faktorforhold, som er produksjonsfaktorer som opplært arbeidskraft, naturressurser, kapital og infrastruktur. Viktige faktorer er skapt gjennom en historisk utvikling.

Dernest kommer etterspørselsforhold som viser omfang og kvalitet på innenlandsk etterspørselen etter en nærings produkter og tjenester. Særlig viktig er avanserte og krevende, nasjonale kunder for å stimulere innovasjoner.

Et tredje forhold i diamanten er relaterte og støttende næringer. Blant annet vil leverandører som er internasjonalt konkurransedyktige gi lave kostnader, høy kvalitet og nye løsninger på leveranser til andre innenlandske næringer.

Til sist kommer sterk innenlandsk konkurranse som presser bedrifter til innovasjon og fremmer konkurranseevnen i en næring.

  • Porter M. (1990), The Competitive Advantage of Nations. The Free Press, New York
  • Porter, M. E. (1998). Clusters and the new economics of competition. Harvard Business Review, November-December, s. 77-90

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.