Regionalt innovasjonssystem, teori som viser forhold som kan hemme og fremme innovasjonsaktivitet og vekst i næringslivet i en region innad i et land.

Teorien har siden slutten av 1990-tallet blitt sentral i analyser av utviklingen av næringslivet i regioner og i utforming av nærings- og innovasjonspolitikk.

Et eksempel på det siste er Norges forskningsråds VRI-program, som står for Virkemidler for regional FoU og innovasjon. FoU står for forsknings- og utviklingsaktivitet.

Teorien om innovasjonssystemer ble opprinnelig utviklet for å beskrive sider ved næringslivet innenfor nasjoner. Særlig i den amerikansk-inspirerte versjonen av begrepet ble betydningen av høyere utdannings- og FoU-institusjoner, og forskningsbasert kunnskap, vektlagt.

Regionale innovasjonssystemer fremhever betydningen av særegne regionale forhold som kan påvirke bedrifters innovasjonsaktivitet.

Særlig viktig i så måte er erfaringsbasert og såkalt taus kunnskap som er vanskelig å overføre over lengre avstander, og sosiale og kulturelle forhold som stimulerer kunnskapsflyt og samarbeid mellom regionale aktører.

Hovedkomponentene i et regionalt innovasjonssystem omfatter to delsystemer, næringslivet og den kunnskapsmessige infrastrukturen, og forhold som bidrar til samspill mellom delsystemene.

Det ene delsystemet omfatter næringslivet, det vil si en regions bedrifter. Bedriftene kan utgjøre en eller flere næringsklynger, men omfatter også ‘enslige bedrifter’, som ikke deltar i næringsklynger.

Det andre delsystemet består av den kunnskapsmessige infrastrukturen med universitet, høgskoler, fagskoler, videregående skoler, forskningsinstitutter, forskningsparker, teknologisentre osv.

Poenget er at innovasjonsaktiviteten forsterkes dersom det skjer flyt av kunnskap på ulike måter mellom de to delsystemene.

Kunnskapsflyt skjer når kandidater fra utdanningsinstitusjoner rekrutteres til regionens bedrifter, når bedrifter benytter seg av kunnskap i regionale FoU-institutter i sine innovasjonsprosjekter, når nye bedrifter etableres ut fra kompetanse i den regionale kunnskapsinfrastrukturen og ved uformelt samarbeid mellom aktører i de to delsystemene.

En viktig forutsetning for kunnskapsflyt er at universiteter og høyskoler har relevante utdanningsløp og forskningsprosjekter i forhold til behovene i regionens næringsliv.

Kunnskapsflyten mellom delsystemene forsterkes av «støttende institusjoner». Disse omfatter et sett med uformelle regler og felles forståelse som bidrar til å lette samarbeid og koordinere felles aktivitet mellom aktører i det regionale innovasjonssystemet, for eksempel mellom ingeniører i bedrifter og faglærere på høyskoler.

Dernest støttes aktiviteten av formelle institusjoner i form av lover, regler og virkemidler som skal stimulere næringsutviklingen.

Regionale innovasjonssystemer er åpne, som betyr at kunnskap som benyttes i innovasjonsprosesser kan komme fra kilder både innenfor og utenfor regionen.

Det skjer blant annet gjennom at bedrifter er koblet til globale verdikjeder med kunder og leverandører mange steder og gjennom at bedrifter og regionale kunnskapsaktører henter kompetanse utenfor regionen.

Regionale innovasjonssystemer er ulike på mange måter. Noen regioner, som ofte finnes i mindre sentrale deler av et land, kjennetegnes av tynne innovasjonssystemer. Regionene har da få eller ingen næringsklynger, få kunnskapsorganisasjoner og lite regional kunnskapsflyt.

Andre regioner har mer omfattende næringsliv og en større kunnskapsinfrastruktur, og der omtales innovasjonssystemene som organisatorisk tykke.

Noen regioner, som ofte er tradisjonelle industriområder med en eller noen få dominerende bransjer, kjennetegnes av spesialiserte (og tykke) innovasjonssystemer.

Slike regioner kan bli ‘låst fast’ i stagnerende og krympende bransjer hvis det meste av ressurser og strategi og virkemidler rettes inn mot å opprettholde det tradisjonelle næringslivet.

Andre ‘tykke’ regionale innovasjonssystemer har et mer variert næringsliv og en større bredde av kunnskapsorganisasjoner, som ofte er tilfelle i større og sentrale regioner.

Denne typen innovasjonssystemer anses å ha gode forutsetninger for stadig fornyelse av næringslivet gjennom at nye og eksisterende bedrifter kan skape nye produkter og tjenester gjennom å kople sammen forskjellig, eksisterende kunnskap i en region.

  • Asheim, B. T. og Isaksen, A. (2002). Regional Innovation Systems: The Integration of Local 'Sticky' and Global 'Ubiquitous' Knowledge. Journal of Technology Transfer, 27, s. 77-86
  • Tödtling, F. og Trippl, M. (2005). One size fits all? Towards a differentiated regional innovation policy appraoch. Research Policy, 34, s. 1203-1219

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.