Humle er en flerårig slyngplante i hampefamilien. Stengelen slynger seg til høyre og klatrer flere meter opp i busker eller etter stenger, men visner helt ned om høsten.

Bladene er motsatte, håndfliket og sterkt rue. Det finnes hann- og hunnplanter. Hannplantene blomstrer i knipper, mens hunnene blomstrer i gulgrønne konglelignende blomsterstander.

I Norge finnes humle forvillet i urer og småskog nord til Bindal og Velfjord i Nordland. Hannplanten er sjelden, mens hunnplanten dyrkes til bruk for ølbrygging. De gule kjertlene på konglene inneholder et aromatisk bitterstoff, lupulin, som gir ølet smak og gjør det holdbart.

I folkemedisinen ble tørkede humleblomster brukt som beroligende og urindrivende middel, en virkning som skyldes bitterstoffene.

Humle var kjent i oldtiden og nevnes blant annet av Plinius. Men det var slaviske folkeslag som først brukte den som smaksstoff i øl, og fra øst bredte skikken seg vestover i Europa. På Karl den stores tid måtte humledyrkerne i Bayern betale tiende til kongen.

Omkring år 1100 var humle dyrket i Norge, og det sies i Frostatingsloven at ingen må ta epler eller humle fra andre. For å hjelpe landbruket ble det i 1661 gitt påbud om at hver bonde skulle anlegge en humlehage, om han ikke hadde noen før, «dersom han ikke ville stå i fare for å miste sin gård». Dette førte til oppsving av humledyrkingen, særlig på Vestlandet, fra Sunnhordland til Nordfjord. I 1667 nevnes 187 humlehager i Hardanger, og det ble produsert mer enn tilstrekkelig til eget bruk.

Fra midten av 1800-tallet ble dyrkingen oppgitt i Norge. De største produsentlandene er Tyskland, USA og Kina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.