Humle er en flerårig slyngplante i hampefamilien. Stengelen slynger seg til høyre og klatrer flere meter opp i busker eller etter stenger, men visner helt ned om høsten.

Bladene er motsatte, håndfliket og sterkt rue. Det finnes hann- og hunnplanter. Hannplantene blomstrer i knipper, mens hunnene blomstrer i gulgrønne konglelignende blomsterstander.

I Norge finnes humle forvillet i urer og småskog nord til Bindal og Velfjord i Nordland. Hannplanten er sjelden, mens hunnplanten dyrkes til bruk for ølbrygging. De gule kjertlene på konglene inneholder et aromatisk bitterstoff, lupulin, som gir ølet smak og gjør det holdbart.

I folkemedisinen ble tørkede humleblomster brukt som beroligende og urindrivende middel, en virkning som skyldes bitterstoffene.

Humle var kjent i oldtiden og nevnes blant annet av Plinius. Men det var slaviske folkeslag som først brukte den som smaksstoff i øl, og fra øst bredte skikken seg vestover i Europa. På Karl den stores tid måtte humledyrkerne i Bayern betale tiende til kongen.

Omkring år 1100 var humle dyrket i Norge, og det sies i Frostatingsloven at ingen må ta epler eller humle fra andre. For å hjelpe landbruket ble det i 1661 gitt påbud om at hver bonde skulle anlegge en humlehage, om han ikke hadde noen før, «dersom han ikke ville stå i fare for å miste sin gård». Dette førte til oppsving av humledyrkingen, særlig på Vestlandet, fra Sunnhordland til Nordfjord. I 1667 nevnes 187 humlehager i Hardanger, og det ble produsert mer enn tilstrekkelig til eget bruk.

Fra midten av 1800-tallet ble dyrkingen oppgitt i Norge. De største produsentlandene er Tyskland, USA og Kina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.