ålesalamandere

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Ålesalamandere er en familie av amfibier i ordenen haleamfibier. Familien omfatter tre slanke, ålelignende arter som kan bli drøyt 1 meter lange og som lever i sumper og stilleflytende elver i det sørøstlige USA.

Faktaboks

Også kjent som
Amphiumidae, ålepadder

De har små forbein og bakbein med 1–3 tær, og antall tær er et viktig skillemerke mellom artene. De voksne mister gjellene, men beholder et par åpne gjellespalter. Eggene legges på land nær vannkanten, og larvene kravler seg ut i vannet når de klekkes.

Beskrivelse

De tre artene, som alle tilhører slekten Amphiuma, er lange og slanke med sylindrisk kropp. De kan minne om ål, men har små forbein og bakbein som imidlertid er til liten nytte for å bevege seg.

Ålesalamanderne er neotene, det vil si at de har beholdt noen larvekarakterer som voksne. Selv om de har mistet de ytre gjellene, forblir ett par gjellespalter åpne. Andre larvekarakterer hos de voksne er fravær av øyelokk og tunge.

De har også et sidelinjeorgan. Huden er glatt og sleip, og langs sidene har de vertikale ribbeinsfolder. Halen er flattrykt fra sidene og utgjør cirka en tredel av kroppslengden. Ålesalamanderne har lunger. Ryggen er svart eller mørkt grå, mens undersiden har en lysere gråtone.

De kan ha en, to eller tre tær avhengig av hvilken art det er.

  • Tretå-ålesalamanderen (Amphiuma tridactylum) er vanligvis 50–70 centimeter, men kan bli inntil 106 centimeter lang.
  • Totå-ålesalamanderen (Amphiuma means) kan bli inntil 116 centimeter lang og veie omkring 1 kilogram.
  • Den lille entå-ålesalamanderen (Amphiuma pholeter) kan bli maksimalt 35 centimeter, men er gjennomsnittlig 22 centimeter lang.

Utbredelse og status

Ålesalamanderne finnes i det sørøstlige USA, på kystslettene og i nedre deler av Mississippidalen. Entå-ålesalamanderne regnes som nær truet, mens de andre to artene synes å ha stabile bestander. Trusler mot disse amfibiene er ødeleggelse av leveområdene, forurensning og innsamling til hobbydyrmarkedet eller til bruk som forsøksdyr.

Habitat og levevis

Man kan finne ålesalamanderne i våtmarker, sumper og sakteflytende elver, hvor de for det meste holder seg skjult i vegetasjonen om dagen, men blir aktive om natten. De kan noen ganger forflytte seg over land etter kraftig regnvær. De tilbringer mye tid på bunnen av vannforekomster, og ved tørke kan de utskille slim som størkner til en slags kokong. Innkapslet i kokongen kan de oppholde seg nedgravd i mudderet til vannet kommer tilbake. De kan overleve mange måneder uten å spise, enkelte kilder påstår hele tre år.

Føde

Ålesalamanderne jager aktivt etter forskjellige smådyr i vannet, for eksempel insekter, krepsdyr og snegler, men også amfibier, krypdyr og fisk. De kan forsvare seg aggressivt hvis de blir håndtert og påføre mennesker smertefulle bitt.

Reproduksjon

Kurtisen foregår i vann. Det er observert at flere hunner aktivt kan gni snuten mot en hann for å oppnå paring. Spermatoforen (sæd) blir overført direkte fra hannen til hunnens kloakkåpning mens paret klynger seg til hverandre.

Eggene plasseres i hulrom under stokker eller lignende på land i vannkanten, slik at eggene utvikler seg tørrlagt. Hunnen kveiler seg rundt og vokter eggene. Hver hunn legger cirka 150–200 egg, som henger sammen i en streng.

Larvene klekker etter omkring fem måneder, og de nyklekte larvene må kravle ut i vannet. Til dette benytter de beina, som er relativt større enn hos de voksne. Nyklekte larver av tretå-ålesalamander er cirka 64 millimeter lange og har korte, hvite gjeller. Larvestadiet er kortvarig, og de fleste mister gjellene etter tre uker.

I fangenskap har ålesalamanderne blitt inntil 27 år gamle.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg