fattighus

Fattighusene ble som regel drevet av en forstander, og formelt var det kongen som utnevnte forstanderen til de offentlige husene, noen steder etter råd fra stedets biskop. Kirken skulle ha et overordnet ansvar for fattighusene, og superintendenten og sognepresten skulle bidra til å kontrollere fattighus- og hospitalforstandernes regnskaper. Sogneprestene skulle dessuten ha plikt til å besøke de fattige i institusjonene minst én gang i uken. De store fattighusene skulle ha en egen prest, og det ble regelmessig holdt andakter og opplest religiøs litteratur for de fattige.

I fattighusene kunne de trengende få soveplass, varme og muligheter til å lage mat. Beboerne på et fattighus var ofte gamle, syke eller funksjonshemmede, og menn og kvinner kunne ligge om hverandre i samme stue. De som ikke hadde egen seng, sov på slagbenker. Foreldreløse barn kunne også bo på fattighus. Beboerne hadde det til felles at de ikke kunne forsørge seg selv, og hadde heller ikke familie som kunne forsørge dem.

Pengene til å etablere fattighusene kom ofte fra gaver og almisser. Gavene kunne være både i form av penger og naturalia, men det kunne også være inntekter fra jordegods. Enkelte beboere kunne betale litt ved innflytning, mens andre etterlot seg noe midler da de døde. Ofte måtte beboerne tigge. Fattighuset i Holmestrand opplyste i 1815 at de kvinnelige fattiglemmene kunne utføre spinnearbeid mot betaling.

Kristiania fikk sitt første fattighus på 1630-tallet, mens Trondheim hadde fattighus allerede fra 1616. I Bergen hadde man hatt fattighus siden rett etter reformasjonens innføring i 1537, og allerede i 1663 hadde man seks fattighus i byen.

Utover 1800-tallet ble det etablert fattighus i de fleste kjøpsteder og ladesteder i Norge. I 1887 var det 30 fogderier på landet som hadde fattighus, til sammen huset disse 666 personer. I byene var det 36 fattighus som ga husly til omtrent 1000 trengende.

De nye fattiglovene på 1800-tallet ga nye bestemmelser for hvem som hadde lov til å motta fattigomsorg og hvordan denne skulle organiseres. Det ble skilt mellom verdige og uverdige fattige. De verdige fattige hadde rett på omsorg på fattighusene, mens de uverdige fattige, de som var arbeidsføre, men som ikke klarte å sysselsette seg på lovlig vis, ikke hadde rett på understøttelse. Fattigloven fra 1863 var en innstramning av loven fra 1845, og i fattigloven av 1863 ble flere innlemmet i kategorien uverdige fattige. Fattigloven av 1863 ga også retningslinjer for å etablere fattighus i tilknytning til fengsler.

I tiden fram til første verdenskrig ble fattighuset supplert med eller avløst av en ny institusjonstype, gamle- og pleiehjemmet. Barn- og arbeidsføre ble skilt ut. Omtrent samtidig forsvant begrepet «fattighus» ut av de fleste institusjonsnavnene, som en konsekvens av en ny tenkemåte om sosialhjelp. I 1948 endret lovverket den generelle ordbruken, ved at ordet «fattig» ble erstattet av «forsorg».

• fattigdom
• fattigkasse
• fattiglem
• legd
• tukthus
• vaisenhus

• Blomberg, Wenche (2006). Prinds Christian Augusts Minde: historie og visjoner om de fattiges kvartal. (Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo).
• Grankvist, Rolf (1997). Omsorg i 1000 år. (Trondheim kommune, avdeling helse og omsorg).
• Helland, Gust Olav (1976). Byen og de fattige: en undersøkelse av de fattiges forhold i Bergen ca. 1600–1755. Hovedfagsoppgave i historie. (Universitetet i Bergen).
• Seip, Anne Lise (1984). Sosialhjelpstaten blir til: norsk sosialpolitikk 1740-1920. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag).