curium

Artikkelstart

Curium er et grunnstoff med atomnummer 96 og atomsymbol Cm som tilhører actinoidene i periodesystemet. Det er radioaktivt og finnes ikke naturlig, bare kunstig laget.

Faktaboks

Uttale
kˈurium
Etymologi

Navn etter Marie Curie og Pierre Curie

Forekomst

Det er fremstilt 19 curium-isotoper med massetall fra 232 til 251. 233- og 236-isotopene er ukjente, men delvis karakterisert ved bruk av systematikk. Halveringstidene er fra ca. 1 minutt for 232Cm til 1,56·107 år for 247Cm.

Sammenlignet med Jordens alder (ca. 5 milliarder år) er halveringstiden for den lengstlevende, 247Cm, kort nok til at curium som eventuelt måtte være til stede da Jorden ble til, forlengst er utdødd. Ytterst små spormengder av curium som kunne finnes i uranmalmer, dannet ved suksessive innfangninger av nøytroner i Pu/Am, er ikke blitt påvist.

Curium-isotoper, og særlig 244Cm (med halveringstid 18,1 år), dannes i kjernereaktorer ved nøytronbestråling av plutonium og americium, og på denne måten blir curium et biprodukt ved kjerneenergi-produksjonen. Ved nøytron-innfangning i 239Pu og 243Am er det fremstilt adskillige gram-mengder av 242Cm og 244Cm.

Egenskaper

Curium er et mykt, sølvglinsende metall. Det kan fremstilles ved reduksjon av curium(III)fluorid, med kjemisk formel CmF3, med bariumdamp ved 1350 °C. Metallet er meget reaktivt og oksideres i luft ved romtemperatur. Det er mer elektropositivt enn aluminium og løses i vanlige syrer.

I vandige løsninger er curium vanligvis treverdig, men i faste forbindelser kan det også være fireverdig. Blant fremstilte forbindelser kan nevnes Cm2O3, CmO2, CmF3, CmF4, CmBr3, CmI3.

Siden curium er svært radioaktivt, og de fleste av isotopene sender ut alfa-partikler, må det behandles med stor forsiktighet. I kroppen samles curium opp i bensubstansen og vil kunne ødelegge produksjonen for røde blodceller. Maksimalt tillatt belastning for personell som kan være utsatt for inntak av 244Cm, er 11 kBq, tilsvarende noen nanogram.

På grunn av den intense radioaktiviteten blir biter av curiummetall hvitglødende av egenstrålingen, og dette utnyttes praktisk i små termoelektriske strømkilder for spesielle formål. 1 gram 242Cm genererer ca. 3 watt energi; det er en kraftkilde med gunstig energi per vektenhet, og av den grunn har det blitt benyttet i romforskning.

Historikk

242Cm ble første gang påvist av forskerne Glenn T. Seaborg, Ralph A. James og Albert Ghiorso, som bestrålte et preparat av 239Pu med 32 MeV alfa-partikler i syklotronen ved University of California i Berkeley. Synlige mengder av curium (ca. 30 mikrogram) ble første gang fremstilt i 1947 i form av curium(III)hydroksid, Cm(OH)3.

Grunnstoffet fikk navnet curium til ære for ekteparet Marie Curie og Pierre Curie.

Curium

Kjemisk symbol Cm
Atomnummer 96
Relativ atommasse 247,0703 (ustabil, viktigste isotop)
Smeltepunkt 1340 °C
Kokepunkt 3192 °C
Densitet 13,51 g/cm3
Oksidasjonstall III, IV
Elektronkonfigurasjon [Rn]5f76d7s2

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg