Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble etablert i en tid der titusener av søkere sto på venteliste for å få tildelt telefonabonnement. I gjenreisningstiden etter krigen var telefonmangel i mange år politisk oppfattet som ”fornem nød”. Statsetaten Telegrafverket --  monopolbeskyttet ved Telegrafloven av 1899 -- slet med gammelt utstyr og skulle dessuten overta alle de private, lokale telefonselskaper. Rikstelefonnettet skulle automatiseres, og nettet hadde dårlig kapasitet på mange strekninger. Norske utstyrsleverandøren produserte og leverte temmelig ulike systemer på lisenser fra utenlandske eiere, stort sett uten egne utviklingsvirksomheter. Telegrafverket hadde ikke kapasitet for egen forskning og utvikling. De ansatte var for det meste utdannet gjennom etatens interne skolesystem.

Men gjennom 1950-årene ble det politisk erkjent at fremtiden ville kreve et kunnskapsamfunn, og at moderne elektroniske industrivirksomheter burde bli et kraftfullt utviklingsområde. Daværende industriminister Kjell Holler (senere styreleder og deretter generaldirektør for Televerket) nedsatte i 1961 et ”Elektronikkutvalg” som skulle utrede ”hva som kunne gjøres for å stimulere utbygning av den elektroniske industri i Norge”.  En konklusjon ble at høy kompetanse måtte utvikles innenfor Telegrafverket, slik at denne store brukeren av utstyr ble i stand til å stille avanserte krav og ta del i norsk utvikling av elektronisk utstyr. Regjeringen oppnevnte i 1965 ”Hovedkomiteen for norsk forskning”, der politikk og prinsipper ble utmeislet. Nøkkelpersoner var direktør Finn Lied ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) sammen med Jens Chr. Hauge, med Helmer Dahl fra Chr. Michelsens Institutt som solid medspiller.

Internt i Telegrafverket ble det allerede i 1959  nedsatt et ”Laboratorieutvalg”, som la til rette for å samle de spredte virksomhetene til et Sentrallaboratorium i etatens nye hovedkontor i Universitetsgaten 2 i Oslo. Et mindretallsforslag om å utvide satsingen med systematiske forskningsaktiviteter førte i første omgang ikke frem. Men tidlig i 1965 startet Telegrafstyret og  Forsvarets Forskningsinstitutt i fellesskap en utredning som munnet ut i forslag om etablering av et ”Telegrafverkets forskningslaboratorium”.  Dette kunne få faglig og praktisk støtte fra FFI, og etter hvert få eget hus som nabo på Kjeller-området, nord for Oslo. Regjeringen strøk forslag om stillinger i 1966-budsjettet, men året etter ble de tre første forskerstillingene bevilget.

Telegrafdirektør Leif Larsen uttalte at ”…alle sier at Telegrafverket må begynne å forske, så jeg tenkte at jeg fikk begynne med å ansette en forskningssjef…”. Og dette ble dr. Nic. Knudtzon, ekspert i signalteori og avdelingssjef for telekommunikasjoner ved SHAPE Technical Center (STC) i den Haag. Han var tidligere forsker ved FFI, og han ble etter hvert kjent som en energisk, ryddig og systematisk leder, med betydelig myndighet i alle retninger. Som nestleder kom overingeniør Håkon Nymoen, som hadde drevet frem ”Elektronikklaboratoriet ved NTH” (ELAB, nå SINTEF-IKT). Han hadde tidligere utdannelse og praksis fra Telegrafverket og ble et viktig bindeledd både inn i Telegrafverket og til NTH. Høsten 1967 flyttet de første TF-ansatte inn i leide lokaler hos FFI (inklusive artikkelforfatteren), og i Statsbudsjettet ble det lagt inn 7 nye forskerstillinger hvert år fremover.

Første årsrapport fra TF, for 1967, kom allerede tidlig neste år. Den presenterte organisering, arbeidsprogram og prinsipper for egen virksomhet og samarbeide med andre. Et strakstiltak var omdøping til Telegrafverkets forskningsinstitutt, for å markere at virksomheten skulle dreies mot systemstudier og langtidsplanlegging så vel som utvikling av utstyr. Ved utgangen av 1968 talte staben 9 forskere og 20 ansatte i alt.

I første omgang ble det etablert tre forskningsgrupper; for Datatransmisjon, for PCM systemer (pulskodemodulasjon) og for Svitsjing. Til de to førstnevnte ble rekruttert inn eksperter, mens for Svitsjing fikk NTH gjennom avtale i oppgave å kvalifisere kandidater gjennom en stipendordning for dr.ing-grad på fagområdet.

*  Datatransmisjon: Overføring av data via telenettet var i sin begynnelse, og TF fikk oppgaven å lede en tverrfaglig styringsgruppe for utvikling av en hensiktsmessig ny teletjeneste: ”Datel-tjenesten”. Dette innebar også omfattende rådgivning til brukerbedriftene, særlig banker og EDB-selskaper. I samarbeid med norske produsenter av  tele- og datautstyr ble vurdert løsninger for nybygging av særskilte nettverk for datakommunikasjon (”En fellesstudie av datanettsystemer, 1971”), og det ble fra dette utviklet og satt i drift flere prøvenett basert på ulike moderne, datastyrte teknologier (linjesvitsjing, pakkesvitsjing). Foruten å arbeide mot nærliggende behov hos næringsliv og forvaltning, så utviklet denne satsingen også kompetanse for den fremtidige radikale omformingen av telefonnettet til gjennomgående data- og digitalteknikk.

*  PCM-systemer: Dette var den gang et revolusjonerende konsept for koding av tale i telefonnettet til  digitale signaler. De første internasjonale standarder var underveis, og i samarbeid med norske telebedrifter ble tekniske og økonomiske forutsetninger og planer for innføring i det norske telenettet utviklet. Fra de første, lokale systemer for 30 telefonkanaler økte etter hvert kapasitet og kompleksitet til 1920 kanaler og mer. Utvikling av nye typer telekabler og digitale radiolinjer støttet utbredelsen av dette kosteffektive systemet. Særskilt overgangutstyr mot gamle deler av telefonnettet ble også utviklet, spesielt en ”Transmultiplekser” som bygde på avanserte matematiske prinsipper.

*  Svitsjing: Dette ordet ble fornorsket fra engelsk "switching" i mangel av dekkende norsk ord. Fagområdet var blitt særlig viktig etter at rikstelefonnettet ble automatisert. Signalering mellom de ofte ulike telefonsentralene, i forskjellige situasjoner, måling, analysering og beregninger av teletrafikk flyten på ulike steder i nettet, ved forskjellige trafikkpåtrykk, krevde matematisk og analytisk kompetanse. Etter hvert kom nyutklekkede dr.ing-kandidater ut fra NTH (nå NTNU) og hjalp til med å bygge opp et nytt fagområde for hele landet.

3. Telesatellitt

Televerket. Begrenset gjenbruk

4. Hovedsentral i Prøvedatanettet  -  1975

Televerket. fri

I 1969 ble Telegrafverket omdannet til forvaltningsbedriften Televerket, og i 1972 gikk forskningsinstituttet sammen med sentrallaboratoriet om å danne Utviklingsavdelingen i Teledirektoratet.  Sjefen dr. Nic. Knudtzon ble Utviklingsdirektør, på linje med Teknisk direktør, økonomidirektør, med videre, og det ble nå tilsatt to forskningssjefer, en ekstern rekruttert for ”Høyfrekvenssystemer og teletrafikk” og en intern kandidat for ”Digitale telenett, nye teletjenester og datasystemer” (artikkelforfatteren). Ved utgangen av 1972 omfattet staben ved TF 32 forskerstillinger og 10 ingeniører/teknikere.

*  Høyfrekvenssystemer dreide seg i fremste rekke om  telekommunikasjon via satellitter. De første oljeplattformene i Nordsjøen krevde sikre kommunikasjoner. Hos TF ble det derfor utviklet systemspesifikasjoner, anskaffet utstyr, leid kapasitet i en amerikansk telesatellitt og  i 1976 satt i drift NORSAT-systemet. Dette var det første innenlandske satellittsystemer i Europa. Senere oppnådde man via NORSAT forbindelse helt til Svalbard, som derved fikk etablert rikstelefontjeneste til fastland-Norge. Internasjonalt samarbeid pågikk også med europeiske satellittprosjekter og med det som ble den globale sjømobile tjenesten INMARSAT

Et annet arbeidsområde var metoder for digitalkoding av bredbåndsignaler, med sikte på fremtidig video-kommunikasjon. Digitalisering og signalkomprimering sto i sentrum, og utviklingsresultatene gikk inn i arbeidene med internasjonale standarder. 

De nordiske televerkene utarbeidet i fellesskap spesifikasjoner for et automatisk offentlig mobiltelefonnett med radiotilgang fra abonnentene. En sentral for utprøvning ble etablert hos TF, programmert i fellesskap av norske og hospiterende svenske eksperter. Videreføringen resulterte i verdens første automatiske mobiltelefonnett NMT (”Nordic Mobile Network”).

*  Teletrafikksystemer dreier seg om arbeid med metodeutvikling og stadig bedre registreringer og målinger av trafikken i ulike deler av telenettet. Søk etter årsaker til vansker med fremkommelighet for samtaleønsker, via kjeder av telefonsentraler med diverse årganger og typer, ble en viktig satsing. Arbeidet ble knyttet opp mot bruk av datateknologi for automatiserte målinger og registreringer inne i det gamle telefonnettet.

*  Digitale telenett siktet mot en fremtid der tale- og dataformidling, gjennom flere utviklingstrinn, ville bli formidlet ("konvergere") i felles nettverk. TF fikk ledelsen for en internasjonal ekspertgruppe for standardisering av pakkesvitsjing. Resultatet ble standarden ITU - rekommendasjon X.25, som  førte til utbygging av det første globale datanettet. Også grunnleggende bidrag til den internasjonale utviklingen av det fremtidige ISDN ble lagt frem fra TF.

En felles nordisk utvikling av systemspesifikasjon, som TF ledet, førte i 1976 til bestilling av et offentlig datanett ("Datex") for de fire landene. Det var tvers igjennom basert på digitalteknikk og utførte lynkjapp linjesvitsjing tilpasset datautstyr hos brukerne. Nettet kom dog ikke i full drift før i 1981, grunnet faglig etterslep hos den politisk utpekte leverandøren.

Som underlag for det ovennevnte foregikk det ved TF eksperimenter med konstruksjon av ulike programstyrte digitale svitsjer. Sammen med norske utstyrsleverandører (STK, EB, Siemens Norge) ble det i de tidlige 1970-årene konstruert et digitalt Prøvedatanett med linjesvitsjing. Omlag 100 brukere ble betjent med den tids høge bitrate 9600 bit/s. Utviklingen ble ført videre i Datex-nettet. Samtidig ble det bygget opp solid kompetanse for digitale nettverk, med sikte på den fremtidige digitaliseringen av hele telefonnettet. Et pakkesvitsjet eksperimentnett med tre sentraler ble 1971-72 programmert på minidatamaskiner SM 4 fra Kongsberg Våpenfabrikk, sammen med konsulentfirmaet Computas i Det norske Veritas og dataeksperter i Statens Rasjonaliseringsdirektorat.

I det videre ble det satset på å spesifisere en norsk digital hussentral (DPABX”) for bedrifter. Videre ble et radikalt forslag til strategi for innføring av et "tjenesteintegrert" digitalt telefonnett ODIN (”Overlagret Digitalt Integrert Nett”) for bedriftabonnenter fremmet fra TF i 1978. Dette fikk i første omgang liten tilslutning fra det øvrige Televerket. Adskillig senere ble konseptet likevel realisert i form av ISDN-tjenesten. 

Digitalisert overføring via abonnentkablene helt ut til brukerne ble påbegynt tidlig i 1970-årene, med utvikling av et kosteffektivt lokalkabel-modem. Dette ble industrialisert og produsert av STK i Oslo som "DCB 9600/19200", og firmaet oppnådde en omsetning på noen hundre millioner kr -- det aller meste i eksport. Senere overføringløsninger ble tatt i bruk for abonnentene til Datex og til ISDN. Ytterligere avanserte prinsipper brukes i moderne DSL-teknologi  (ADSL, VDSL) for bredbåndtilgang fra abonnentene til Internett.  

I prøvetjenesten NORPAK, basert på et egenutviklet program etter den nye X.25-standarden på en NORD-datamaskin, ble denne fra 1978 knutepunkt i et lukket datanett mellom universitetene (”UNINETT”). Tilgang fra brukerne ble etablert via det ovennevnte digitale prøvedatanettet. UNINETT ble knyttet til nordiske og ander lands nett, og dette ga brukerne adgang til det som etter hvert ble det åpne Internettet.

Allerede i 1970 hadde TF første gang  møte med ledelsen for det amerikanske ARPANET-prosjektet, den tekniske grunnmuren i Internett.  TF bisto utover 1970- og 80-årene til at norske forskningsmiljøer fikk direkte teknisk tilgang og samvirke med ARPA-nettet til Norge.

Langtidsplanstudier ved TF førte i 1974 til rapporten ”Skisser av telenettet 1985 og 1995”. Her ble påvist meget store kostnadsbesparelser for telefonnettet ved full overgang til digital nettverkteknologi. Få år senere fulgte en utredning av ”Fremtidig automatteknikk”, med bred deltaking innenfor hele Televerket. Dette ble etatens første felles planskisse for digitalisering av telefonnettet. Det viste seg senere at flertallet (utenom TF) i utredningsgruppen var mye for konservativ i forhold til den rivende utvikling som faktisk senere kom til å skje.

*  Nye teletjenester mot sluttbrukere ble muliggjort av den raske utviklingen som skjedde i datautstyr og datakommunikasjon, spesielt innen feltet "telematikk".  Minidatamaskinene gjorde det praktisk å utvikle databasetjenesten Teledata” (Videotex”), der tekst-TV-funksjonaliteten i TV-apparatene ble utnyttet til å presentere grafisk informasjon fra ulike innholdsleverandører. Dette var en primitiv forløper til web-presentasjoner av innhold på dagens Internett. 

Også den bestående telekstjenesten ønsket man å fornye, ved satsing på Teletex, der alle typer dokumenter trygt kunne formidles mellom datasystemer, så vel som til og fra det veletablerte, gamle teleksnettet. Samtidig ble det tatt opp arbeid med en ny tjeneste for meldinghåndtering ("Message Handling System, MHS") med den nye standarden ITU-X.400. Løsningen la tilrette telekommunikasjon for de nye tekstbehandlingsmaskinene og for kontorautomatisering, men den ble etter hvert overkjørt av PC-utviklingen og  e-post-tjenester via Internett.  

Innvirkninger fra de nye telemulighetene  på samfunnsutviklingen ble tatt opp, i et bredt samarbeid med eksterne samfunnsvitenskapelige faginstitusjoner i TELSAM-prosjektet (”Telekommunikasjoner og Samfunn”). Metoder for utvikling av  prognoser for nye teletjenester ble også utviklet.

*  Operasjonsanalyse ble tatt opp litt senere i 1970-årene, med fokus på administrative prosessene i teledriften som kunne støttes med moderne EDB-systemer. TELSIS (Televerkets System for Informasjon og Samvirke), fikk sin prosjektleder fra TF og arbeidet direkte sammen med driftvirksomhetene i teledistriktene. Her var abonnementforhold og lokale linjekartoteker i fokus. Moderne metoder for datamodellering ble også utviklet og tatt i bruk for et elektronisk kartotek for fjernsamband, INSA  (Informasjonsystem for sambandsnettet). Databaserte metoder og støtte for planlegging av nettutbygging ble introdusert.

*  Fiberoptisk kommunikasjon ble tatt opp mot slutten av perioden. I samvirke med eksperimentell produksjon av glassfibre hos ELAB ble egenskapene utprøvd. Sammen med de norske kabelprodusentene ble det utført eksperimenter for å finne de beste måter å beskytte de syltynne fibrene (0,1 mm tykke) i nye, robuste kabelkonstruksjoner. Virksomheten førte til etablering av nasjonal industriell produksjon. Et eksperimentelt fiberoptisk kabelsystem ble feltprøvet i Oslo-områder 1980-81, og fem prøvestrekninger ble senere implementert i 1982-83.

5. Utvikling av Tastafonen  -  1977

Televerket. fri

Ventelistene for telefonabonnement nådde ved inngangen til tiåret en topp med over 120 000 søkere. Samtidig utviklet tele- og datateknologien seg kjapt, og i næringsliv og forvaltning vokste det frem påtrengende behov for effektivisering av intern kommunikasjon, både av data og tale. Virksomheten ved TF i første halvdel av 1980-årene var preget av en rekke utviklingsprosjekter med konkrete mål for utnyttelse av mulighetene som moderne datasystemer og digitalteknologi tilbød. Innsatsen var rettet mot nye kommunikasjonsløsninger, automatiske registreringer og fjernmålinger av elementene i telenettet, driftadministrative prosesser og verktøy for nettplanlegging og -simuleringer. 

Staben ved TF var i 1980 øket til 70 forskerstillinger. Men staben var ikke lenger så stabil som i oppbygningtiden. Omlag 20 % av de erfarne forskerne flyttet over i andre stillinger, noen internt til Televerkets øvrige avdelinger, andre gikk ut i næringslivet til de nye utfordringene med bedriftinterne nettverk. Den ene forskningssjefen flyttet til posisjonen som Teknisk direktør i Teledirektoratet, senere konserndirektør i Telenor ASA. Den andre gikk til rådgivning og utbygning av nett for ledende bedrifter i næringslivet, med utgangspunkt fra dataselskapet Computas tilhørende Det norske Veritas.

*  Nye telenett. Året 1981 kom i drift flere moderne og teknologisk avanserte systemer som var dyrket frem hos TF i årene forut. Det offentlige datanettet Datex, det automatiske mobiltelefonnettet NMT og det maritime satellittnettet INMARSAT kunne åpne sine tilbud. Og de første brukerapparatene for kontorsystemet Teletex kunne kommunisere via disse nettverkene. Prøvetjenesten NORPAK ble i 1984 erstattet med den den regulære DATAPAK-tjenesten. Databasetjenesten med mosaikk-grafisk presentasjon mot brukerne, Teledata, ble satt i drift -- en forløper til web-tjenestene via Internett.

*  Digitale hussentralene. Allerede i 1983 kom den første utgaven på plass  i landet -- flere DPABX koplet sammen i internt nettverk i mellom de største kontorene til Det norske Veritas og dessuten i utlandskontorene i England, USA og Singapore. Da hadde Televerket opprettet en splitter ny konkurranse-orientert avdeling Televerkets Bedriftskommunikasjon (senere datterselskapet TBK AS), som skulle stå for leveranser av utstyr hos bedriftskundene. En av de påfølgende forskningssjefene ved TF, sammen med deler av hans stab, tok initiativ og ledelsen i denne nyskapte statlige organisasjonen.

*  Digitaliseringen av telefonnettet skjøt fart i denne perioden. Stortinget besluttet at det som ny ordning skulle utlyses en internasjonal anbudskonkurranse for leveranse av sentralsystem. Det ble en krevende valgprosess mellom systemer fra LM Ericsson og fra Standard telefon- og kabelfabrikk, der medvirkning ble hentet fra mange hold i Televerket. Medarbeidere fra TF med etablert digitalnett-kompetanse fra tidligere prøveprosjekter kunne tre støttende til. Den første digitale offentlige telefonsentralen, av type ITT System 12, ble i 1986 satt i drift i Trondheim.

I det digitale telefonnettet ble samtaleprisene redusert til under en fjerdedel av hva det gamle analoge nettet krevde. Dette stemte bra med utredningene og synspunktene presentert fra TF i 1970-årene. 

*  ISDN-tjenesten ble implementert i et prøvenett fra 1990 og regulært tilbud til næringslivet kom fra 1994. Tjenesten ble deretter åpnet for allmennheten i 1996, nær 30 år etter at TF i rapport nr 15/1968 refererte sitt syn ”…På  riktig lang sikt aner man konturene av et integrert telenett for tale og bilder, data og telegrafi, til dels basert på moderne digitale kommunikasjonsmetoder som pulskodemodulasjon og sentraler styrt av datamaskiner….”   (ref. tidsskriftet Moderne Databehandling 1968, nr. 3, s. 4 - 9).

Et ISDN-laboratorium ble i 1985 etablert hos TF, rundt en svitsj "ISAK" ("ISDN aksess") som var utviklet sammen med ELAB. Utstyr og tjenestefunksjoner kunne her prøves ut. Samtidig ble det satt ut betydelige utviklingskontrakter til norske bedrifter, rettet mot brukerutstyr tilpasset ISDN. Brukerne sto nå ovenfor et sprang i tilbudt overføringskapasitet, fra 9,6 kbit/s bitrate i Datex-nettet til 64 og 128 kbit/s hos ISDN. Dessuten kunne en bukett av nye funksjoner tilbys for telefoni. Overføring av levende bilder i en samtale ble også demonstrert, basert på arbeidet med videokoding-teknologi ved TF i 1970-årene.

7. Kostnadsgevinst ved digitalisert telefonnett

"Åpen Linje", Televerket. fri

1980-årene var sterkt preget av store omstillinger for de offentlige televirksomhetene, som konsekvens av den teknologiske utviklingen. Etter felles innsats gjennom hele etaten leverte Televerket i 1980 en omfattende langtidsplan. Denne ble av Samferdselsdepartementet gitt ut som NOU 1980:10, og departementet satte straks ned et offentlig ”Teleutvalg” som skulle vurdere den fremtidige virksomheten. Utviklingsdirektøren, øverste sjef for TF, fikk en sentral posisjon i utvalget, som i sin første innstilling konkluderte med at digitaliseringen av telefonnettet burde skje vesentlig kjappere enn etaten tidligere hadde  forutsett. 

En påfølgende innstillingen fra utvalget i 1983 fokuserte på det kommende "telematikknettet", der tale, data, bilder og video skulle transporteres i felles strømmer og formidle alle slags innhold og tjenester til sluttbrukerne. Dette var tidlige visjonene for dagens Internett, men fremdeles med vekt på tradisjonell teleteknologi med TV-satellitter,  kabel-TV og ISDN. Et spørsmål ble utbredelse av det gamle telemonopolet, som var lovfestet i Telegrafloven av 1899.

En særskilt ekspertkomité ble i 1985 tilsatt av departementet, for å definere den tekniske grensen for telemonopolet. Her møtte Utviklingsdirektøren fra Televerket sin tidligere forskningssjef fra TF, på vegne av næringslivet, til drakamp om monopolgrensen skulle gå ”innenfor eller utenfor grunnmuren ...”. Mange interessenter fra næringsliv og forvaltning, leverandører og fagorganisasjoner deltok i den påfølgende offentlige og ivrige høringsdebatten. Hele telemonopolet forsvant til slutt i de politiske prosessene. I stedet kom i 1987 departementets nyskapning ”Statens Teleforvaltning” (nå Post- og teletilsynet) for typegodkjenning av brukerutstyr og utvikling av regulerende bestemmelser. Mye av den opprinnelige staben her ble hentet fra TF.

I første halvpart av 1980-årene hadde TF stort sett videreført og komplettert de tidligere satsingene, med virksomheter for nye satellittsystemer, fiberoptiske systemer, sammenkoplinger av lokale og internasjonale datanett og utvikling av datasystemer. Det var blitt nærmest stans i veksten. Men i 1985 kom det et omslag, idet Regjeringen besluttet at bevilgningene til TF skulle økes til 1,5 % av Televerkets driftsinntekter. Året etter mønstret TF sammen med Utviklinglaboratoriet i alt 197 medarbeidere, og det ble lovet 70 nye forskerstillinger i løpet av de neste tre årene. Det gamle TF ble integrert med Sentrallaboratoriet til Teledirektoratets forskningsavdeling. Nye satsinger kom i gang.

*  Mikroelektronikk ble et stadig viktigere fagområde å beherske. Storskala-integrerte kretser (VLSI) muliggjorde komplekse funksjoner til akseptable kostnader. Fra 1988 ble det opprettet en særskilt fagenhet for teknologi ved TF. Sammen med FFI etablerte man i 1990 et høyteknologi-laboratorium for arbeid med mikroelektronikk.

*  Digitalt mobilnett (GSM) ble drøftet allerede i 1979, og den europeiske organisasjonen for telestandardisering, CEPT (nå ETSI), opprettet i 1982 "Groupe Special Mobile" (GSM) for å arbeide med et felles europeisk system. Her ble TF sterkt engasjert, med god støtte fra oppdrag med talekoding for lave bitrater og radiomodem som TF satte ut til ELAB. Et norsk forslag til radioløsning ble vellykket forenet med en tysk-fransk løsning. Systemtankegangen i nettet ble preget av prinsippene hos ISDN. Hundrevis av europeiske eksperter arbeidet gjennom 1980-årene med GSM systemutviklingen. TF-veteranen Jan Audestad fikk personlig ført et førtitalls tekniske rekommandasjoner frem til vedtakelse i de internasjonale organene, herunder også medregnet innenfor sjømobil satellittkommunikasjon (INMARSAT). Finn Trosby fra TF ledet gruppen som kom frem til SMS-tjenesten ("Small Message Service"), der han foreslo en liknende løsning over radioforbindelsene som i ISDN-systemet. 

*  Satellittsystemer med kosteffektive små jordstasjoner hos brukerne var blitt et interessant satsingsfelt, siden slike systemer umiddelbart kunne dekke store geografiske områder med tynt spredte brukere. Såvel utkantstrøk som innledningsfasen for nye teletjenester kan dra nytte av satellittdekning. TF ble sterkt engasjert i etablering av et NORSAT-B system for bedriftintern tale- og datakommunikasjon. Dette hadde bakgrunn blant annet fra tidligere medvirkning i SATNET-prosjektet hos ARPA. TF var også aktiv i den internasjonale utviklingen av MAC-standardene for tv-kringkasting via satellitt med tilgangskontroll. Sentralt i virksomheten stod TF-veteranen Hans M. Fjøsne, helt fra NORSAT-A prosjektet tidlig i 1970-årene, og i senere år leder av Telenors kommersielle satellittvirksomhet. I 1989 ble den felles nordiske Tele-X-satellitten skutt opp. For Norge ble det mer fart i sakene da Telenors Hans Fjøsne stilte med en blank sjekk i England i 1992 og kjøpte Marco Polo II-satellitten som ble omdøpt til Thor 1, den første selveide satellitten til Telenor. Enda mer fart ble det da Telenor skjøt opp Thor 2 og Thor 3 i 1997 og 1998 med henholdsvis 15 og 14 transpondere. Samtidig startet digitaliseringen av satellitt-tv. 

*  Videokoding, der unødig gjentatt bakgrunn-informasjon ble fjernet for å minske behovet for overføringskapasitet, hadde vært et forskningsområde helt fra 1970-årene. Med støtte i mikroelektronikk-konstruksjoner utviklet TF-forskeren Gisle Bjøntegaard løsninger som fant internasjonal aksept. Gjennom industrisamarbeid med bedriften Tandberg ble det utviklet vellykket utstyr for  konferansefjernsyn tilpasset overføring via ISDN, senere også med TCP/IP på Internettet. Ved den globale telemessen "Telecom 91" i Geneve  presenterte bedriften sitt produkt, som lå helt i teten av løsninger. Utviklingen videre frembragte en serie av vellykkede produkter. Bedriften ble i 2010 kjøpt av den store amerikanske dataleverandøren Cisco. Teknologien var aktuell også for digital tv-kringkasting.

*  Bredbåndkommunikasjon var et område der man forutså at kabel-tv-nettene kunne spille en viktig rolle, og den nye  satellittdistribusjon av tv førte til stor interesse for å bygge ut slike nettverk. Mens bitratene i ISDN tidligere ble ansett å gi bredbåndkapasitet, ble det rundt 1990 innsett at enda høyere overføringskapasiteter ville komme. Dette hadde blant annet sammenheng med forestående utbygginger med fiberoptiske telekabler og med utviklingen ved TF av satellittbasert nasjonalt datanett NORSAT-B. 

*  Telemedisin: Samvirke mellom medisinske miljøer og med pasientene via telekommunikasjoner, ble et interessant nytt utviklingsområde. Avstandene i Nord-Norge representerte særlig store gevinster ved slik bruk av teknologi. TF opprettet derfor en ny avdeling for telemedisin-forskning i Tromsø. Dette la grunnlaget for Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) i regi av helsevesenet.  

*  Internett, i dagens versjon fra 1983, fikk stadig bredere interesse. TFs kontakter med det forutgående ARPA-nettet strakte seg tilbake helt til 1970. ARPA-veteranene Pål Spilling og Yngvar Lundh etablerte fra 1982 et laboratorium ved TF basert på en VAX datamaskin. Her kunne utprøves sammenkoplinger av ulike lokale datanett (LAN) og langdistansenett. Gjennom 1990-årene ble Internett-teknologi sentral i virksomhetene ved TF, med antagelsen at denne teknologien ville kunne dominere telenettet i fremtiden. Slagordet ble "IP over alt -- alt over IP".  Et vellykket produkt utviklet i utgangspunktet hos TF var nettleseren OPERA, som i dag videreutvikles og leveres fra et separat selskap.

Det var blitt 261 ansatte ved TF i 1991, hvorav 201 med akademisk grad. Budsjettet var vedtatt å skulle økes mot 1995 til 2 % av driftsinntektene hos Televerket, senere kanskje til 3 %. TF var blitt en slagkraftig og velkvalifisert organisasjon, som hadde opparbeidet et stort kontaktnett ut til kompetanseresurser over hele verden.

Televerkets monopol på brukerutstyr tilkoplet telefonnettet ble opphevet i 1987. Dette brakte TF delvis inn i en nyskapt konkurransesituasjon, og den tidligere åpne, nasjonale samarbeidsånden ble nødvendigvis svekket en del. Fra 1994 ble statsetaten Televerket gjort om til et statsaksjeselskap og tok navnet Telenor. Bedriften mistet i 1998 sin enerett til det offentlige telenettet og telefontjenesten i Norge og ble konkurranseutsatt på en rekke områder. I 2000 ble Telenor delprivatisert og børsnotert.

TF fikk navnet Telenor FoU, eller Telenor R&D, etter hvert som bedriftens internasjonale virksomhet ekspanderte. Virksomhetene ble gradvis innelukket og i sterkere grad knyttet opp mot bedriftens løpende forretninger. Ansvar for åpen, nasjonal teleforskning ble henvist til forvaltning hos Norges forskningsråd. Og TF flyttet fra sitt forskningbygg på Kjeller til Telenors nye hovedkvarter på Fornebu i Bærum, der avdelingen ble sterkere integrert og forretningsorientert med øvrig virksomhet. Men Telenor fortsatte samarbeidet med universitetene, Forskningsrådet, og ikke minst med forskningsprogrammene i EU. 

En visjonen til den første sjefen for TF, dr. Nic. Knudtzon, var trekantsamarbeid mellom forskning, industri og Televerket for øvrig. Dette skjedde faktisk i stor grad de første tiårene, men det lyktes ikke å få nyskapt noen tungvekter innen teleindustrien i landet. Selv om det ikke lyktes å skape en norsk mobilindustri à la Nokia så ble det laget vellykkede produkter for det internasjonale marked hos bedrifter som Opera (nettleser), Tandberg (videokonferanser), Conax (tilgangsystemer for TV-distribusjon) og STK (lokalmodem).      

En ytterligere visjon var arbeidsdelingen mellom TF og resten av Televerket, der forskningen skulle initiere en tidlig, begrenset innsats, mens utbygging og drift utført av Televerket forøvrig ville representere den store innsatsen. Slik ble det ikke alltid, det skjedde nok at forskerne fulgte prosjektene sine langt inn utbygging- og driftfasen. Dette kunne nok være gunstig og nødvendig, både for prosjektene og generelt for organisasjonen.

TF bidro sterkt til å forvandle Televerket til det moderne Telenor, og pionerinnsatsen innen mobilkommunikasjon la et avgjørende grunnlag for konsernets posisjon som en stor internasjonal mobiloperatør. 

Referanser:

  1. Årsrapporter for Televerkets forskningsinstitutt/Telenor FoU 1967-2001, trykte hefter, utgitt av Televerket/Telenor
  2. "Visjon, forskning, virkelighet - TF 25 år", ved John Peter Collett, Bjørn Ole Helsing Lossius, utgitt av Televerkets Forskningsinstitutt 1993
  3. "Norsk telekommunikasjonshistorie, bind 3 - Nye forbindelser (1970-2005)",ved Lars Thue, Gyldendal Norsk Forlag AS 2005
  4. "Telelektronikk", Fagtidsskrift utgitt av Telegrafverket/Televerket/Telenor
  5. "Verk & Virke",  Bedriftsblad  utgitt av Telegrafverket/Televerket/Telenor

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. januar 2013 skrev Knut A Rosvold

Viktig og interessant utdypende artikkel. Men bokstavene TF sa meg ingen ting før jeg slo opp artikkelen og konstaterte at den handlet om Televerkets forskningsinstitutt. Bør ikke overskriften endres til "Televerkets forskningsinstitutt - utdyping" ?

21. januar 2013 svarte Halvor Bothner-By

Ja, det er nok blitt lenge siden akronymet TF var velkjent i vide kretser. Men tanken er at oppslaget "Televerkets forskningsinstitutt" fører til den konsentrerte hovedartikkelen rettet mot allmenn leksikonopplysning, og der er det på slutten en lenke til "TF- utdypning" som gir mer detaljerte opplysninger.

22. januar 2013 svarte Knut A Rosvold

Ja, du har rett. Det er logisk det!

6. april skrev Tor Olav Steine

Det slår meg at så få er klar over at en av de to utviklerne av Arpanet, Dave Walden, var ansatt i Norsk Data i 1970. Sammen med Nils Liaaen utviklet han et lokalnett mot CDC under Sintran, http://tinyurl.com/ks3v8lx. Dette inneholdt kjernen i Arpanet, og ble utviklet til Nordnet som senere ble Norsk Datas interne nett. Det ble også solgt til NSB og en rekke andre kunder. Det var i høyeste grad pakkeswitchet, og fungerte prikkfritt i alle år.
Dave Walden vil sannsynligvis være til stede når Norsk Datas 50års jubileum siden stiftelsen feires 19 sept 2017.

19. april svarte Harald Øverby

Spennende, jeg var ikke klare over dette. Kanskje du vil skrive litt om det på SNL?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.