Otfried Preussler

Preusslerfikk sitt gjennombrudd i 1956 med boka Der kleine Wassermann, illustrert av Winnie Gebhardt-Gayler (1929–2014). Her fortelles det om alle eventyrene som den lille vannmanngutten opplever sammen med faren sin i dammen der de bor.

I 1956 fulgte Die kleine Hexe (Den vesle heksa) også denne illustrert av Gayler, og i 1966 Das kleine Gespenst (norsk oversettelse Det vesle spøkjelset fra 1979), illustrert av Franz Josef Tripp (1915–1978). Her er hovedpersonene figurer som barn vanligvis er redde for (ei heks, et spøkelse), men de framstilles med barnlige egenskaper som nysgjerrighet, utforskningstrang og ønsket om å selv kunne bestemme. Selv om de steller i stand med en del ugagn og bråk, er de likevel hjelpsomme og snille. Fordi de også har disse positive egenskapene, går de farefulle eventyrene de legger ut på, bra til slutt.

Hovedpersonen i Die kleine Hexe er en ung heks som ønsker å få lov til å danse sammen med de andre heksene rundt bålet på Blokksberg. Hun blir nektet fordi hun er for ung (bare 127 år gammel), men får løfte om at hun kan være med neste år, dersom hun i mellomtida blir «ei god heks». Da året er omme, viser det seg at hun og de voksne heksene har helt ulike forestillinger om hva som er «ei god heks». Mens de voksne heksene mener at det er å utnytte heksekunstene sine for å være slem, har hun forstått det som å gjøre gode gjerninger. Men fordi hun – i tillegg til å være snill mot menneskene og dyra i skogen der hun bor – har lært hekseboka utenat, lykkes hun til slutt med å forhekse de voksne heksene slik at hun får danse rundt bålet. Boka ble filmatisert i 2018.

Også i Das kleine Gespenst (Det vesle spøkjelset) er hovedpersonen et barnlig vesen med sterk vilje. Det lille spøkelset syns det er kjedelig å bare være ute nattestid – han ville så gjerne se hvordan alt er midt på dagen, når også menneskene er ute. En dag gjør han det han ikke får lov til, nemlig gå ut midt på dagen. Han syns det er spennende, men skremmer både barn og voksne og forårsaker stor oppstandelse gjennom sin nysgjerrighet. Til slutt får han hjelp slik at han kan vende tilbake til den vanlige døgnrytmen for spøkelser, nemlig å være ute bare om natta. Boka ble filmatisert i 2013.

En av Preussler store suksesser er fortellingene om Der Räuber Hotzenplotz (1962, norsk oversttelse Hvem har sett Pannebrask? fra 1979), illustrert av Tripp. Senere fulgte bindene Neues vom Räuber Hotzenplotz (1969, norsk oversettelse Pannebrask slår til fra 1979), Hotzenplotz 3 (1973, norsk oversettelse Pannebrask for tredje gang fra 1979) og Der Räuber Hotzenplotz und die Mondrakete (2018, posthumt). I sentrum står de to guttene Kasperl og Seppel, som ønsker å ta innersvingen på røveren Hotzenplotz som har stjålet bestemors kaffekvern. Som i bøkene om den lille vannmannen, den lille heksa og det lille spøkelset framhever Preussler her barnets rett til autonomi og selvhevdelse, til og med overfor voksne myndighetspersoner. Den første boka ble oppført som marionetteteater av det kjente figurteatret Augsburger Puppenkiste i 1966. Gjennom fjernsynsoverføringer ble historien kjent for et stort publikum. Bøkene har blitt bearbeidet av flere teatre og filmatisert en rekke ganger, den første gangen i 1974, den (foreløpig) siste i 2022.

Romanen Krabat (1971) er Preussler ungdomslitterære hovedverk. Her bearbeider han et sorbisk sagn om en trollmann som omgir seg med læregutter og lærer dem opp i svart magi. Hvert år må han drepe en av dem, den dyktigste, ellers må han selv dø. Hovedpersonen, den unge gutten Krabat, forstår etter hvert hva som skjer, og ønsker å bryte den onde sirkelen. Til slutt overvinnes forbannelsen når en ung møllerdatter erklærer sin kjærlighet til en av læreguttene. I Preussler roman, som utspiller seg i Lausitz på 1700-tallet, kombineres det gamle sagnet med det å bli voksen og ta egne valg, det som ofte omtales som adolescenstematikk. Boka har blitt bearbeidet for teatret en rekke ganger. I 2008 kom en filmatisering regissert av Marco Kreuzpaintner.