Christine Nöstlinger

Nöstlinger debuterte i 1970 med bildeboka Die feuerrote Friederike, først illustrert av henne selv, senere av datteren hennes, Barbara Waldschütz. Dette var den første i en rekke bildebøker om og for mindre barn. Senere fulgte blant andre Konrad oder Das Kind aus der Konservenbüchse (1975, norsk oversettelse Konrad fra 1977) og Anna und die Wut (1990). De unge hovedpersonene er gjerne kjennetegnet gjennom en spesiell egenskap (Friederike har rødt hår, Anna er alltid sint) og blir ikke forstått. Hjelpen kommer ofte i form av en voksen som tar seg tid til å forstå, og som tar den barnlige fantasien til hjelp. Det samme er tilfellet i populære bøker som Rosa Riedl Schutzgespenst (1979), Lumpenloretta (2010) og Die Sache mit dem Gruselwusel (2010).

Nöstlinger skrev en rekke korte lettlestbøker for barn. Blant de mest kjente er Geschichten von Franz (1984–2011, deler av serien er oversatt til norsk) og serien om Mini (1992–2007, deler av serien er oversatt til norsk). Også bøkene om Susi og Paul (for eksempel Susis geheimes Tagebuch, 1986; Echt Susi, 1988; og Liebe Susi – lieber Paul, 1984, norsk oversettelse Kjære Susi – Kjære Paul! fra 1986) egner seg for uøvde lesere. Det samme gjør serien om Pudding-Paul (2009–2011).

Hun skrev også dikt for barn, for eksempel Mein Gegenteil. Gedichte für Kinder (1986), og ga ut bøker med enkel brukslyrikk og andre kortformer, for eksempel Ein und alles. Das große Hausbuch (1992) og Das große Nöstlinger-Lesebuch (1996) som rettet seg mot lesere i alle aldre. Et kjennetegn ved disse korttekstene er stor språklig kreativitet, som skulle oppmuntre også unge lesere til å leke seg med språket.

Etter flere korte barnebøker i rask rekkefølge, blant annet Die 3 Posträuber og Die Kinder aus dem Kinderkeller (begge 1971), kom en av hennes største suksesser, nemlig Wir pfeifen auf den Gurkenkönig (1972). Her fortelles historien til familien Hogelmann fra perspektivet til tolvåringen Wolfgang. Faren mislykkes på jobb og blir stadig mer frustrert, noe som går utover familien. Hans manglende innflytelse på arbeidsplassen tar han igjen hjemme, hvor han tyranniserer kone og barn. Plutselig en dag dukker et merkelig vesen opp i familiens kjeller: Agurkkongen. Agurkkongen støtter familiefaren i et og alt og oppmuntrer ham til stadig flere tyranniske tiltak. Til slutt gjør familien opprør og fordriver agurkkongen.

Boka leses gjerne som et oppgjør med patriarkatet, med manglende likestilling og autoritær barneoppdragelse. Dette var et sentralt tema i kjølvannet av 1968-oppgjøret og kvinnebevegelsen. Nöstlingers innovative grep, som gjør at romanen den dag i dag hevder seg som en av de viktigste barnebøkene fra denne perioden, er kombinasjonen av realistisk samfunnsskildring og fantastiske elementer, representert gjennom agurkkongen som kommer opp fra kjelleren. I tillegg utmerker boka seg gjennom et svært kreativt språk, et stilmiddel som går som en rød tråd gjennom forfatterskapet. Boka ble filmatisert i 1974 av Hark Bohm og har blitt adaptert både som hørespill og for scenen en rekke ganger.

Bare to år senere, i 1974, skrev Nöstlinger sin neste store suksess: Maikäfer flieg! Mein Vater, das Kriegsende, Cohn und ich. Romanen er selvbiografisk, noe forfatteren bekreftet i en rekke intervjuer. Tittelen er hentet fra en kjent folkevise for barn. Den utvidede tittelen viser til eksistensielle opplevelser, nemlig slutten på krigen, og mennesker som hadde en helt spesiell betydning for henne: faren og Cohn, som var kokk i Røde armé. Bokas jeg-forteller er 8–9 år gamle Christine.

Mot slutten av andre verdenskrig blir Wien utsatt for en rekke bombardementer. Moren tar med de to døtrene og flytter ut av byen, til et tidligere herskapshus som nå står tomt. Her bor de sammen med andre som også har flyktet fra Wien. Etter kort tid kommer faren, som har desertert fra den tyske hæren. Mens barna går på oppdagelsesferd i det store huset og den overgrodde hagen, og mens mødrene strever med å skaffe mat og faren skjuler seg fra nasjonalsosialister på jakt etter desertører, rykker Røde armé stadig nærmere. Når Wien faller, innkvarterer sovjetiske soldater seg i huset. De voksne er livredde – kvinnene for å bli voldtatt, faren for å bli skutt som fiendtlig soldat – men Christine møter soldatene med åpent sinn og glede over at krigen endelig er over. Og blant soldatene finner hun sin beste venn, nemlig kokken Cohn.

Romanen gir en realistisk skildring av forholdene i Wien under andre verdenskrig. Uten skjønnmaling beskriver forfatteren bomber, ruiner, ødelagt infrastruktur, mangel på mat, sykdom og død. Hun fortier ikke hvilke forbrytelser som ble begått i nasjonalsosialismens navn, og hun underslår ikke østerrikernes rolle. På 1970-tallet var dette nye toner i østerriksk litteratur for unge lesere. Samtidig er romanen en av de svært få barnebøkene som skildrer barns møte med Røde armé. Vennskapet mellom Cohn og Christine blir et symbol på menneskelighet i en umenneskelig tid. Boka ble filmatisert i 2016 av Mirjam Unger. Den hadde tidligere blitt adaptert både som hørespill og for scenen.

Handlingen i Zwei Wochen im Mai utspiller seg tre år senere. I Østerrike er nøden fortsatt stor, og menneskene er mer opptatt av å bygge opp landet og velstanden enn å ta et oppgjør med nasjonalsosialismen.

I Ilse Janda, 14 (1974, senere publisert under tittelen Die Ilse ist weg, norsk oversettelse Ilse Janda, 14 fra 1975) vender Nöstlinger seg mot et tenåringspublikum. Foreldrene til Ilse og søsteren er skilt, og de vokser opp sammen med moren, hennes nye mann og to halvsøsken. Ilse mistrives, og en dag rømmer hun hjemmefra. Boka behandler to tema som står sentralt i ungdomslitteraturen på 1970-tallet, nemlig skilsmisse og det å rømme hjemmefra. Samtidig settes søkelyset på betydningen av å forstå og interessere seg for tenåringer, ikke bare oppdra dem i henhold til tradisjonelle oppdragelsesnormer. Boka ble filmatisert i 1976 under tittelen Die Ilse ist weg; regien var ved Ilse Hoffmann.

Trilogien består av tre bind: Gretchen Sackmeier (1981), Gretchen hat Hänschen-Kummer (1982) og Gretchen mein Mädchen (1988). Her fortelles historien til Gretchen fra hun er 14 til 17 år. Familien Sackmeier er en tradisjonell kjernefamilie: en far som arbeider, en hjemmeværende mor og tre søsken. Etternavnet beskriver hvordan de ser ut: Sack betyr sekk, og Meier er et av de mest vanlige tyske etternavnene. Dette er en helt vanlig familie, kjennetegnet av at alle er svært tykke og foretrekker å holde seg i ro. Hver gang mor begynner å slanke seg, protesterer faren, som helst vil at familielivet skal fortsette i sin vanlige tralt uten forandringer. Men etter hvert bryter mor likevel ut, slanker seg, begynner å jobbe, tar utdanning og vil stå på egne ben – til og med bo alene. Med mors forandring endrer hele tilværelsen seg, og også Gretchen lykkes med å kvitte seg det tykke beskyttelseslaget hun har rundt seg og tør stå på egne ben. Tematisk er trilogien beslektet med Wir pfeifen auf den Gurkenkönig, men skrevet for et eldre lesepublikum: fra tenåringer til voksne.

Blant Nöstlingers andre ungdomsbøker har særlig Nagle einen Pudding an die Wand (1990) og Sowieso und überhaupt (1992, også realisert som fjernsynsserie) fått et stort publikum.