Nordahl Solheim

Samme år etablerte Nordahl og Elsa Solheim felles praksis, med møbeldesign som spesialitet. De flyttet til Lindås utenfor Bergen, der de leide seg et hus. Til å begynne med ønsket de å orientere seg i norsk møbeltradisjon. For å få oversikt ble museer og biblioteker besøkt. Der fant de straks materiale som resulterte i moderne møbler med nasjonalt særpreg. Foretrukne materialer var heltre av eik, ask, furu og bjørk. Ekteparet eksperimentere mye med kjemisk beis som overflatebehandling. Puter ble trukket med håndvevde stoffer.

Husfliden i Bergen ble straks en viktig samarbeidspartner. De produserte først to peiskrakker i furu: Flamme 1 og Flamme 2. En av krakkene ser ut til å ha vært inspirert av en gammel melkekrakk og tilpasset enkle produksjonsmetoder. En annen modell for Husfliden i Bergen var Veslefrikk. Peisstolen i furu var tuftet på en tradisjonell pinnestol.

Nordahl Solheim oppsøkte flere produsenter på Jæren for å vise ekteparets møbeltegninger. Det ga etter hvert resultater. I 1964 designet de en spisestue i teak og fargelakkert tre for Lars Byberg Møbelfabrikk. Stolene er svært spesielle, med en rygg som bygger på pinnestolens prinsipper. Tilhørende var en skjenk, med poengtert vertikal og horisontal komposisjon. Utførelsen i teak og lakkert tre resulterte i en spennende kontrast. De formga også bord for Aase Mølle og Trævarefabrik som solgte godt.

Det tok tid å innarbeide seg som møbeldesignere, så de første årene hadde ekteparet Solheim også timehonorerte oppdrag for arkitektkontoret Alvsaker og Vaardal-Lunde.

For å skaffe seg kunder og oppdrag deltok ekteparet Solheim i konkurranser. I anledning Den Norske Husflidsforenings konkurranse i 1965 fikk de tredjepremie for peisstolen Furu 3. Samtidig ble to utkast innkjøpt. Den premierte stolen er forankret i bygdehåndverket, men likevel i tråd med tiden. Furu 3 er som navnet tilsier laget i furu. Setet er svakt skålformet, mens ryggen er laget av tre formede planker. Estetisk har den et unikt uttrykk, forankret i fortiden.

Interessen for møbler i norske tresorter økte kraftig i løpet av 1960-årene. Solheim-paret var lidenskapelig opptatt av å ivareta den arven. Det var også det som førte til deres gjennombrudd i 1965. På møbelmessen i Stavanger viste de et hytteinteriør, fordelt over tre avdelinger, spisestue, sofagruppe og hybelkjøkken.

Oppholdsrommet var møblert med parets glidestoler Arne sammen med et klaffebord og et vegghengt hjørneskap. Hybelkjøkkenet hadde et kombinert veggskap med utfellbar bordplate på veggen. Spisestuen ble innredet med framskap, kråskap og et solid spisebord i furu. Spisebordet kom med stoler i syrebeiset bjerk. Møblene fikk navnet Fjord og ble produsert av Hardanger Møbelfabrikk. Hyttens eksteriør var med enkle vindusbenker med løse puter og blomsterkasser.

Nordahl og Elsa Solheim var begge del av stilperioden Scandinavian Design. Kontakten med det nordiske miljøet gjennomsyret mye av deres møbelproduksjon. Et høydepunkt fra midten av 1960-årene er Flexi for O.P. Rykken & Co., i Øystese. Møbelserien er konstruert over formatet 55 × 55 centimeter. Flexi kom med ulike moduler som kunne kombineres, som bord, sybord, blomsterkasse og krakk. Treslagene var teak og eik. Blomsterkassen og sybordet var også i formpresset plast.

Andre gode modeller var den minimalistisk orienterte armstolen Savan for Arnes Møbelfabrikk. Fluktstolen Aero og gyngestolen Nor ble begge vist på Scandinavian Furniture Fair i København i 1967.

Ekteparet Solheim deltok i mange konkurranser opp gjennom årene. I 1968 mottok de andrepremie og idépris i en nordisk møbelkonkurranse arrangert av Sveriges Møbelindustriforbund. Andrepremien fikk de for Permutasjon. Prosjektet ble videreutviklet til 1-2-3-systemet, produsert av A/S Trevare. Idéprisen fikk de for Poly, et sittelandskap laget av et enkelt element i formstøpt hardskum satt sammen i ulike kombinasjoner. Konseptet kjennes fra Joe Colombo sin Tube Chair (1969), med sirkelformede elementer som kobles sammen.

I 1969 fikk Nordahl og Elsa Solheim diplom og gullmedalje i den 8. internasjonale møbelkonkurransen i Cantù i Italia. Samme år hadde de også hellet på sin side da Dux Sängar AB arrangerte en nordisk konkurranse om sovemøbler: «Sovrum 70».

Unisit er et av Solheims mest kjente møbler. Barnestolen er konstruert sånn at den kan «vokse» i takt med barnets utvikling, som Peter Opsviks Tripp Trapp. Finessen er at setet og fotplaten kan reguleres opp og ned, alt ut fra brukerens høyde. Stolen ble vist på Scandinavian Furniture Fair i 1979 og satt i serieproduksjon av Georg Eknes Industrier året etterpå.

Spennende og fremtidsrettet var Pillar. Det er et nedfellingsrør for ledninger, som står i spenn mellom gulv og tak. På røret kunne man koble på dreibare komponenter, som plater, søppelbøtter, stikkontakter og belysning. Ideen ble laget av Sapa og Møremøbler. Kanskje fordi Pillar var forut for sin tid, så stoppet prosjektet på prototypestadiet.

Solid og elegant var hyllesystemet Arkade, produsert av Arthur Solvaag i cirka 1982–1983. Som i sengen Pendula er en bueform i laminert tre det som gir møbelet særpreg. Sidevangene fungerer som bærende konstruksjon for elementer til tidsskrifter, LP-plater, bøker og pyntegjenstander.

Viktigst i ekteparets produksjon var sittesystemet Transit for Georg Eknes Industrier. Samarbeidet startet med leveransen av seter til M/S Lygra. Prosjektet begynte i 1979, og i 1981 ble de første Transit-setene montert. En forutsetning for setene var en lett konstruksjon. Man benyttet derfor aluminium. Serien har kommet i mange varianter opp gjennom årene. Transit Janus ble levert til Japan i både 1980- og 1990-årene. Transit er blitt tildelt Merket for god design av Norsk Designråd to ganger, i 1986/1987 og i 1991/1992.

Etter Nordahl Solheim døde i 1997, ble firmaet videreført av Elsa Solheim og sønnen Kristian Solheim, men da som Solheim Designere AS. De har fortsatt samarbeidet med Georg Eknes Industrier rundt utvikling og produksjon av Transit-serien.