Magdalenahjem

I Norge ble det første Magdalenahjemmet stiftet i Christiania i 1859, under navnet Husflidsskole. Den relativt nyetablerte indremisjonsbevegelsen i byen, anført av Gisle Johnson (1822–1894) deltok sentralt i opprettelsen og driften av hovedstadens første Magdalenahjem. Indremisjonens teologi, der bot, omvendelse og fromhetsøvelser var viktig, var en drivkraft for det sosiale arbeidet blant byens prostituerte. Snart kom også Magdalenahjem i andre norske byer, som i Bergen og Trondheim. Også her var indremisjonsforeningene viktige for opprettelse og drift, og Magdalenahjemmene må derfor ses som en del av Indremisjonens filantropiske program.

Som ved Magdalenahjemmene i utlandet skulle de norske prostituerte bo på hjemmene, og ha et ønske om å komme seg bort fra sine tidligere liv. Det var bestyreren ved hvert enkelt hjem som bestemte hvem som fikk plass på hjemmet, og de prostituerte måtte selv ta steget for å be om opptak. Dermed tok oppholdet ved Magdalenahjemmet utgangspunkt i frivillighet; kvinnene måtte selv ha et ønske om forbedring.

Livet ved Magdalenahjemmene var strengt regulert. Beboerne måtte gi fra seg klærne sine, og utelukkende gå med klær som de fikk på hjemmet. De skulle heller ikke snakke om fortiden, og ikke bevege seg utenfor hjemmets områder. Det var lange arbeidsdager, gjerne 12–13 timer, og måltider foregikk til strengt regulerte tider. I løpet av arbeidsdagen var det også lagt inn pauser der de fikk undervisning. Pausene var også fylt med religiøst innhold: med andakt, salmesang og bønn. Beboerne hadde lite fritid, kun et par timer etter arbeid hver ettermiddag, som skulle brukes til lesing av oppbyggelige bøker, til å oppholde seg i hjemmenes hager og lignende. Slik ble de tidligere prostituerte oppdratt til et liv som var nyttig for samfunnet, i tråd med det som var protestantiske normer.