Kvinnebunad fra Røros

Kvinne- og mannsbunad fra Røros
/Norsk bunadleksikon.
Eldre kvinne med det tradisjonelle hodeplagget for gifte
/Bunad- og folkedraktrådet.

Til bunaden kan en bruke mamelukker med blondekant. Strømpene for de unge kvinnene er røde.

Kvinnebunad fra Røros
Av /Norsk bunadleksikon.

Konfirmant i tradisjonell folkedrakt fra Røros. Vi ser at elementer som det hvite tørkleet, forkleet og hodeplagget ikke er ført videre i dagens bunader.

Tradisjonell folkedrakt fra Røros
Av /Bunad- og folkedraktrådet.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Røros er i nesten ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Røros er et av de områdene i landet som har hatt særpregete folkedrakttradisjoner opp mot vår tid. Bunadene bygger på et rikt og sammensatt draktmateriale. Da en tok opp igjen noe av den tradisjonelle klesskikken i form av bunad, visste mange fortsatt hvilke plagg som hørte sammen, og hvordan de skulle være. En del av nyansene i folkedraktskikken er videreført i bunadbruken, og derfor er det gode variasjonsmuligheter for dagens bunadbrukere.

Draktområdet til Røros strekker seg fra Os i sør til Røros med Tydalen, Ålen og delvis Haltdalen i nord. En regner med at draktområdet har vært sammenfallende med sirkumferensen til Røros Kobberverk (det området der verket hadde visse privilegier), men ikke alle delene av området er undersøkt. I noen deler av draktområdet er det utviklet egne bunadvarianter.

Det er i hovedsak festklærne slik de var i andre halvdel av 1800-tallet som vises i bunadene fra Røros. Det jobbes kontinuerlig med bunadene, både av bunadnemnda på Røros og av dem som produserer hos Husfliden Røros, Rørosdraktstuggu. Arbeidet har hele tida gått i retning av mer og mer nøyaktig kopiering av den tradisjonelle draktskikken.

Mens kvinneklærne var i tradisjonell bruk, var det også egne plagg for konfirmanter, og det var særegent utstyr for altergang. Brudestasen skilte seg sjølsagt også fra andre festklær. Kjennetegnet er i dette området som i mange andre områder at klær til seremonielle anledninger har mer alderdommelig utseende enn de andre klærne. Derfor er det 1700-tallets snitt som henger igjen i konfirmantklærne, mens de gifte kvinnene gikk med klær preget av biedermeier og nyrokokko.

Det var vanlig at konfirmasjonsklærne ble brukt som festklær mens en var ugift, og dette er videreført i jentebunaden fra Røros. Skjøttrøya med snitt fra rokokkoperioden på slutten av 1700-tallet viser dette. I tillegg ble det lagd noen få bunader med et yngre preg, der moteretningene fra 1870-tallet har virket inn ved at stakk og trøye er i samme stoff. Den varianten har aldri blitt satt ordentlig i produksjon, men er presentert ved flere anledninger som jentebunad fra Røros.

Rørosbunad
.

Draktdeler

Trøye

Bunaden for ugift kvinne med skjøttrøye og lue med rød dusk
/Norsk bunadleksikon.

Spensel er det lokale navnet på trøya for gifte kvinner. Den er i svart eller mørkeblått klede. Ermene er vide fra skulder til albue, og trange derfra til håndleddet. Dette kalles gjerne skinkeerm. Bolen er tettsittende til livet, og fra livet er det ei kappe som er glatt foran og tett rynket bak. Trøya lukkes med skjulte hekter foran og har belte av trøyestoffet i livet.

I folkedrakttradisjonen var det også en trøyetype til i bruk. Den kalles kufte eller stuttrøye, og har samme fasong som spensel, men uten kappa fra livet. Spensel ble regnet for å være finere enn kufte, og derfor er spensel mest i bruk til bunad i dag.

Trøya for ugifte kvinner er ei skjøttrøye, med røtter tilbake til rokokkomoten på slutten av 1700-tallet. Den er ettersittende i bolen, har trange fasongsydde ermer, og fra livlinja går det oppsplittede skjøter ned over hoftene. Bakstykkene er skrådd ut fra livet, slik at det blir to motfolder i ryggen. Bunadtrøya lages i svart eller mørkeblått klede og lukkes med skjulte hekter foran.

Liv

Det var vanlig å ha et liv under trøya i tradisjonell bruk. Det var imidlertid svært sjelden at livet var synlig, for trøya var uunnværlig, og ikke et ytterplagg slik den brukes til mange andre bunader i dag. Derfor er ikke livet tatt opp igjen til bunaden.

Stakk

Stakken er i ulike rutemønstre i ullstoff. Det er stor variasjonsrikdom i farger og mønstre, innenfor den fargeskalaen som var vanlig i andre halvdel av 1800-tallet. Stakken er lagt i breie folder til linninga, med brei midtfold foran og ellers fordelt utover slik at foldene møtes midt bak. Stakken er lik for ugift og gift.

Skjorte

I tradisjonell bruk hadde mange kvinner en serk under trøya, men denne er ikke tatt opp igjen i bunaden. Det som imidlertid er tatt opp igjen, er et hvitt tørkle som legges tett rundt halsen, slik at det syns under halsåpningen i trøya. Dette kalles punnistuppatørkle. I tradisjonell bruk hadde noen ei sølje i serken, og noen har tatt sølje i bruk i punnistuppatørkleet, sjøl om det ikke leveres slik fra produsenten.

Forkle

Det fins et vell av variasjonsmuligheter når det gjelder forkle til bunaden. Det lages i silke eller ull, rutet, blomstret eller ensfarget. Fargene varierer også, innenfor den skalaen som var vanlig i andre halvdel av 1800-tallet. Forkleet er lagt i små folder til linninga og knytes i livlinja under trøya.

Lomme

Kvinnebunad fra Røros
/Norsk bunadleksikon.

Det er kopiert lommer med ulike typer broderi på ensfarget svart, grønt eller rødt ullstoff. Lomma er kantet med rødt eller svart, og baksida er i skinn. Lommelåsen er i messing.

Hodeplagg

Det er lue til både ugift og gift, med samme fasong. Luene kalles ørhuve og er en variant av trestykkslue, der sidestykkene er fasongsydd og går ned over ørene. Lua knytes under haka. Farge og tilbehør varierer mellom ugifte og gifte.

Jentelua var til stasbruk i mønstret silke eller brodert silke. Hverdagsluene var enklere, gjerne i brunt stoff. Begge er kantet med mørke band. I nakken festes ei rødfarget sløyfe som kalles dusk. I bandet under haka festes også ei sløyfe, denne kalles hukkuband, og er lagd av et bredt silkeband. Sløyfa har lange ender som henger ned over brystet. Ugifte hadde helst rødt eller flerfarget hukkuband. Det fortelles at eldre ugifte kvinner hadde svarte luer som var dekorert med hvite eller blå glassperler.

Konelua er alltid svart. Den har samme fasong som jentelua, men både lue, dusk og hukkuband er i svart silke.

Røros kalles lua for ørhuve, ugifte har flerfarget lue og gifte har svart lue.
/Norsk bunadleksikon.

Tørkle

Både ugifte og gifte bruker silketørkle om halsen. Det legges tett rundt nakken, og knytes løst og festes med nåler, såkalte spyd, foran på brystet. Tørklærne fra andre halvdel av 1800-tallet har lange frynser, og det er slike som brukes til bunaden. Det heter seg at ungjentene har lysere farger i tørkleet enn de eldre kvinnene.

Understakk og strømper

Til bunaden brukes understakk i bomull, med rynkekappe nederst som får stakken til å falle fint. Strømpene skal være røde for ungjentene og svarte for voksne kvinner. Det brukes også mamelukker i hvitt bomullslerret.

Ytterplagg

Det er kopiert en halvlang kep i blå ulldamask med pelskrage til bunaden. Det brukes også svarte fingervanter med brodert blomstermotiv. Store ullsjal er også i bruk. Disse kalles for stortørkle.

Metall

Det leveres ikke sølje til bunaden, men mange bruker de gamle serkesøljene i punnistuppatørkleet. Lommelåsen er i messing. I tørkleet kan det brukes to nåler med lenke mellom, kalt spyd. Disse er i sølv og stål.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg