Kvinnebunad fra Indre Nordhordland (Osterøy)

Det som skiller indre og ytre strøk i området, er først og fremst hodeplagget. Men i Indre Nordhordland brukes i tillegg ofte dekor som rammer inn sølvspenne på livet.

Kvinnebunad fra Indre Nordhordland
Av /Norsk bunadleksikon.

Gerda Hartveit var en av Aagot Noss sine informanter da hun var på feltarbeid i Hordaland. Her er hun kledd i bunad fra Indre Nordhordland, med trøye og skaut.

Gerda Hartveit
Av /Norsk folkemuseum.
Kvinnebunad fra Indre Nordhordland
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Bunaden fra indre Nordhordland slik den framstår i dag, er et resultat av bunadarbeidet etter andre verdenskrig. Da hadde en lenge brukt en bunad som kombinerte den lokale draktskikken med påvirkning fra Hardanger.

Det er først og fremst hodeplagget for gifte kvinner som skaper skille mellom Indre og Ytre Nordhordland. I tillegg er det noen detaljer som skiller dagens bunader i de to områdene fra hverandre. Det har vært direkte overgang fra folkedrakt til bunad for noen deler av draktskikken, særlig hodeplagget for gifte kvinner.

Draktområdet Indre Nordhordland er først og fremst størsteparten av Osterøy, men også Åsane, Ytre og Indre Arna og Stamnes og Vaksdal regnes til samme området. Det er nokså flytende overganger mellom indre og ytre strøk av Nordhordland, i tillegg til at den tradisjonelle draktskikken viser påvirkning fra andre naboområder.

En skiller ofte mellom festbunad og vinterbunad i dette området. Ettersom de to bunadene er uttrykk for samme draktskikk, variert etter årstid og anledning, presenteres de her under ett.

Draktdeler

Liv

Bunadlivet har samme skjæring som de andre bunadene i Nordhordland, med tett halsringing, bred rygg og rette framkanter. På denne bunaden er kantebanda gjerne såkalte krokakvarder i gul og grønn silke, men ull og lin er også i bruk. En detalj som skiller denne bunaden fra den i ytre Nordhordland, er at kantebanda også går over skuldersømmen. Når de er av silke, er det ofte hvite perlesnorer innenfor banda, og det kan også være perledekor på framstykkene som rammer inn sølvspennene, kalt spennestolar. Ugifte og gifte bruker samme liv.

Bringeduk og belte

Det er ulike typer bringeduker og belter i bruk til bunaden. Graden av perlebroderi og ullgarnsbroderi har variert. Til den mørke trøya brukes for det meste ullgarnsbroderi, og det har vært en tendens til at perlebroderiet har vært mest brukt til liv med silkekanter. Til dagens bunadbruk er det vanlig at mønstrene og fargene på bringeduken og beltet korresponderer med hverandre. I det gamle folkedraktmaterialet kunne dette variere i større grad. De broderte beltene har gjerne spenne i sølv, mens gifte kvinner som alternativ kan bruke stølebelte med sølvstøler. Det brukes også fangband til sølvbeltene.

Stakk

Det brukes to ulike stakketyper til bunaden. Den ene er en såkalt smårukkestakk som er tett rynket til linninga i livet. Denne har et grønt ullband nederst. Den andre varianten er en såkalt flatfoldastakk, med små upressede folder til linninga. Denne dekoreres med svarte fløyelsband nederst. Begge stakkene lages i enten svart eller mørkeblått ullstoff.

Skjorte

Skjorta lages i lin, med rynket parti til halskrage og på ermene. Den blir brodert med uttrekkssøm eller klostersøm. Når en bruker trøye, kan en velge å bruke halvskjorte og løsmansjetter i stedet for skjorte. Disse lages også i lin, og dekoreres som ei skjorte.

Forkle

Til festbunad med rødt liv brukes det hvitt linforkle. Dette er av samme typen som i ytre Nordhordland. Det lages i lin, og har bord med dobbelt uttrekkssøm som broderes på sjølve forklestoffet. Nedenfor borden er forklestoffet dobbelt – som en brei fald. Falden er omtrent like brei som borden. Langs sidene er det austmannarenning eller hullfald, og det er rynket til ei linning i livet. Forkleet er gjerne fem til sju centimeter kortere enn stakken.

Til den mørke trøya blir det brukt et vevd forkle med langsgående striper i ulike teknikker med bomullsrenning og ullinnslag.

Hodeplagg

Under kvithua brukes en valk
.

Kvithua sett bakfra. Den har samme fasong i indre og ytre strøk, men på grunn av valken blir formen ulik.

Kvinnebunad fra Indre Nordhordland
Av /Norsk bunadleksikon.

Tradisjonelt har det vært ulike hodeplagg for ugifte og gifte kvinner i området. De ugifte har brukt band i håret. Måten å stelle håret på før en har satt det opp med bandet, har variert gjennom tida. En må anta at samme måte å sette opp håret på har vært brukt både i Masfjorden og de andre områdene i Nordhordland. Dette elementet ved den tradisjonelle draktskikken er tatt opp igjen i bunadbruken. Fordi mange ikke har langt hår, er det lagd løse rogger som settes på hodet. Mange velger å bruke slike løse rogger sjøl om de egentlig har langt nok hår til å sette det opp.

I den siste tida håroppsetting med såkalt hårtråd, som bandet ble kalt, var i tradisjonell bruk, ble det gjort slik: Håret ble delt i to like deler, med midtskill fra isse til nakke. Bandet ble lagt på tvers i nakken, og surret tett rundt hver halvdel av håret. En kunne gjerne skjøte på med garn eller annet materiale for å få det til å se ut som håret var fyldig. De ferdigsurrede «pølsene» ble så lagt i en krans rundt hodet. Til ekstra fint ble det brukt såkalt bore i tillegg. Dette var et rødt band som ble lagt rundt hodet foran roggene, med et svart eller rosemønstret band oppå, som ble festet i nakken med ei lita sølvspenne. I den siste tida slik bore var i bruk, var den gjerne lagd ferdig som et svart eller mønstret band med røde kanter.

I dag brukes ei slik bore som alternativt hodeplagg for ugifte til bunaden, uten roggene.

Det er hodeplagget for gifte kvinner som skiller denne delen av Nordhordland fra de ytre strøkene. Mens de i ytre har såkalt vøling eller vøvling under linhua, har de her valk.

I den tida hodeplagget var i alminnelig bruk, var det vanlig å flette håret og legge flettene i en krans rundt hodet. Flettene fungerte som underlag for valken. I dag brukes gjerne et hvitt stoffstykke i stedet. Valken er lagd av et stødig materiale, formet som en halvmåne, og trekt med hvitt lerret. Langs framkanten går en blonde, gjerne en nuperellekant. Valken har knyteband til å feste i nakken.

Kvithua eller linhua er i slekt med hetta i Hallingdal og Valdres, og har etter det Aagot Noss skriver, antagelig utgangspunkt i linhatten, som er kjent fra 1300-tallet. Linhua er lagd av et rektangulært stykke hvitt lerret, i lin eller bomull. Bredda på stoffet er tilpasset hodet til brukeren, mens lengda har variert gjennom tida og kanskje også fra sted til sted. En regner med at de lengste linhuene er de yngste. I den ene enden er stoffstykket tett rynket sammen, slik at det dannes en sirkel. I sirkelen er det gjerne brodert en rosett i flere farger.

Når hodeplagget er satt på, skal lua henge som en pose nedover ryggen, og det skal være to djupe, flate folder i lua, en på hver side.

Trøye

Til det som kalles vinterbunad brukes mørkeblå eller svart trøye. Den har ettersittende bol i samme snitt som livet, lagd i klede eller annet ullstoff. Ermene er enten i samme stoff som bolen, eller de er strikket av ullgarn. Trøya går nedi stakken, og hektes sammen i livet. Trøya er kanta med krokakvarde i ull eller silke.

Denne trøya tar utgangspunkt i plaggene som ble kalt kortetrøya.

Understakk og strømper

Det brukes en understakk i et stødig stoff, ofte rød bomull med rynkekappe nederst, pyntet med svarte band.

Det brukes svarte strømper.

Metall

Det er vanlig å bruke en halsknapp i skjortekragen, ei sølje i bringa samt mansjettknapper. Til festbunaden brukes gylt sølv, til den mørke trøya brukes oksidert. Gifte kvinner kan bære stølebelte med sølvstøler, og noen har fangband til beltet. Både ugifte og gifte kan bruke andre belter med sølvspenne. Det kan være såkalt kammaspenne eller jomfruspenne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg