Kirill 1

Faktaboks

Kirill 1

Egentlig Vladimir Mikhailovich

Født
20. november 1946, St. Petersburg, daværende Leningrad

Kirill i 2009.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kirill er patriark av Moskva og hele Russland, det vil si overhode for den russisk-ortodokse kirke. Han ble valgt i 2009.

Han har hatt en viktig rolle i gjenoppbyggingen av den russisk-ortodokse kirke både før og etter innsettelsen som patriark. Innad i Russland har han ført en tett dialog med russiske myndigheter. Internasjonalt har Kirill representert kirken i en lang rekke fora.

Kirill har vært kritisk til Bartolomeus' definisjon av rollen som økumenisk patriark og i 2018 avbrøt han alt samarbeid.

Bakgrunn

Kirill ble født i 1946 i St. Petersburg, daværende Leningrad. Han ble døpt Vladimir Mikhailovich Gundyayev, men tok navnet Kirill da han ble ordinert (diakon i 1969, prest i 1971). Kirill ble utdannet ved byens teologiske akademi hvor han senere arbeidet som lærer og rektor. Kirill ble ordinert som biskop i 1976, og som erkebiskop i 1977. Han har ledet flere bispedømmer, men han er mest kjent som biskop av Smolensk og Kaliningrad. I 1991 ble han forfremmet til metropolitt.

Fra 1971 til 1974 representerte Kirill den russiske kirke i Kirkenes Verdensråd, og han har vært en aktiv deltaker i økumenisk arbeid. Fra 1971 til 1977 var han den russiske kirkens første representant i SYNDEMOS, ortodoks ungdoms verdensorganisasjon. Fra 1989 ble han utpekt som leder for den russiske kirkens utenlandsavdeling. I den forbindelse var han også biskop for norske menigheter tilhørende den russiske jurisdiksjon.

Kirill har hatt en lang rekke verv i kirken. Han har ledet komiteer som blant annet har utviklet kirkens forståelse av relasjonen mellom stat og kirke, kirkens syn på menneskelig verdighet, frihet og rettigheter, kirkens syn på inter-religiøse relasjoner og kirkens syn på globalisering. Han har forelest ved en rekke utenlandske universiteter.

Som patriark

Kirill har vært engasjert i arbeidet med å gjenoppbygge kirken etter sytti år med kommunistisk styre og sterke restriksjoner på kirkelige aktiviteter. Under Kirills tid som patriark har det blitt etablert 150 nye bispedømmer og 9000 nye menigheter. Antall geistlige har økt med 25 prosent. Kirken har økt sitt sosiale arbeid, og det har blitt etablert mange nye institusjoner for hjemløse, krisesentre for gravide kvinner og mødre med barn, mennesker med funksjonsnedsettelser, og misbrukere og deres familier. Kirken har fått innført religionsundervisning i skolen, og det er cirka 40 prosent av barn som nå deltar. En rekke eiendommer har dessuten blitt tilbakeført fra statlig til kirkelig eie.

Kirill har ledet arbeidet med å utvikle kirkens teologiske syn på en rekke temaer. Som patriark har han ført en tett dialog med russiske myndigheter, og kritikere hevder han fungerer som en støttespiller for president Vladimir Putin og dermed har ført kirken i en klart nasjonalistisk retning.

I moralske spørsmål har Kirill inntatt en konservativ posisjon. Han er en sterk tilhenger av familien, og han anser feminisme som en trussel mot familieverdier. Russland har svært høye aborttall, og Kirill er en sterk motstander av abort. Han advarer mot homofili, og han omtaler den økende tendensen mot å legalisere likekjønnede ekteskap som et tegn på en nærstående apokalypse.

Kirill har vært engasjert i økumenisk arbeid, og han er den første russiske patriark som har møtt en katolsk pave. Han utviklet en vennskapelig relasjon med pave Benedikt 16, men pave Frans ble den første han personlig møtte. Møtet fant sted på flyplassen i HavanaCuba i 2016. De undertegnet da en tretti punkts erklæring som omhandlet en rekke temaer som for eksempel forfølgelsen av kristne i Midtøsten, sekularisme, konsum, migranter og flyktninger, betydningen av ekteskap og familieliv, abort og aktiv dødshjelp. Patriark Kirill og pave Frans erklærte seg enige om betydningen av å arbeide for kristen enhet, men under dette møtet berørte de ikke noen av de teologiske og kirkelige forskjellene mellom de to kirkesamfunnene. Møtet hadde likevel en sterk symbolsk betydning.

Arven etter kommunisttiden

Den kommunistiske revolusjonen i 1917 førte til at det ble etablert tre forskjellige kirkelige strukturer for russiske menigheter i diaspora.

  • russiske menigheter som forble tilknyttet den russiske kirkens jurisdiksjon
  • russiske menigheter som etablerte et eget erkebispedømme i Paris tilhørende en egen jurisdiksjon under den økumeniske patriark
  • russiske menigheter som etablerte en egen kirke: Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland

Kirill, og tidligere patriark Aleksij 2 har vært engasjert i arbeidet med å samle flest mulig av disse diaspora-menighetene under egen jurisdiksjon. Dette har vært et konfliktfylt arbeid, og fordi det også involverer spørsmål om eiendomsrett til verdifulle bygninger har den russiske kirke vært involvert i rettsaker i flere land.

I 2007 gjenopprettet den russiske kirken og den russiske utenlandskirken nattverdsfellesskap. Utenlandskirken er nå assosiert med den russiske kirken og den anerkjenner Kirill som sin patriark. Den har imidlertid fortsatt eget hovedkvarter i New York, og den har som overhode metropolitt Hilarion.

Den økumeniske patriark Bartolomeus 1 har besluttet å nedlegge den spesielle Paris-jurisdiksjonen og overføre alle menighetene til en annen jurisdiksjon direkte under ham. Dette har skapt nye konflikter. Den russiske kirke har invitert de menighetene som ikke ønsker denne overføringen til å slutte seg til deres jurisdiksjon, men det har også den rumenske kirke, og det er foreløpig uklart hva resultatet blir.

Kirill har engasjert seg for å sikre forholdene for de diaspora-menighetene som tilhører den russiske kirken. I den forbindelse har han besøkt en rekke land og møtt deres statsoverhoder. I 2008 besøkte han til og med Cuba og ble mottatt av Fidel Castro for å sikre tillatelse til å bygge landets første russiske-ortodokse kirke.

Konflikt med den økumeniske patriark Bartolomeus

Kirill har vært sterkt kritisk til patriark Bartolomeus’ definisjon av sin rolle som ‘først blant likemenn’. I likhet med sin forgjenger, Aleksij 2, hevder han at dette kun er en ærestittel uten spesielle fullmakter til å løse interne ortodokse konflikter eller tildele avdelinger av en ortodoks kirke autonomi eller autokefali. Kirill aksepterer heller ikke Bartolomeus' påstand om at alle diaspora-menigheter egentlig tilhører hans jurisdiksjon. Kirill, åndelig overhode til mer enn en tredjedel av alle ortodokse, gjør derimot krav på at dette må få en betydning.

Konflikten mellom Kirill og Bartolomeus ble ytterligere tilspisset da Bartolomeus i 2018 tildelte deler av kirken i Ukraina autokefali. Ukraina har vært erklært som tilhørende den russiske kirken i mer enn 300 år, men som en del av ukrainsk kamp for uavhengighet fra russisk dominans ønsket deler av landets ortodokse kirke også kirkelig uavhengighet. Til tross for sterke protester fra Kirill og Moskva-patriarkatet valgte Bartolomeus å løse konflikten ved å tilkjenne Den ukrainisk-ortodokse kirke autokefali. Dermed eksisterer det to parallelle ortoodkse kirker i Ukraina. Dette førte til at Kirill opphevet nattverdsfellesskapet med Konstantinopel, og brøt alt samarbeid mellom de to patriarkatene.

Konflikten om Ukraina har utløst den alvorligste interne ortodokse konflikten på meget lang tid. For Kirill handler dette om forståelsen av grunnleggende ortodokse regler, men også om tap av potensielt en stor andel troende og en rekke uerstattelige kirker og klostre.

Utvalgte utgivelser

  • Kirill (2010): Freedom and Responsibility: A Search for Harmony – Human Rights and Personal Dignity.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg