Jorden – fordeling av land og hav

Jorden. Kurve (hypsografisk kurve) som viser hvordan jordoverflatens areal i middel er fordelt på de forskjellige høydenivåer. Nesten 60 % av Jordens overflate er på større dyp enn 2000 m u.h.

Jorden av Kunnskapsforlaget/※. Gjengitt med tillatelse

Jordens overflate er anslått til ca. 510 mill. km2, derav ca. 148 mill. km2 land (innsjøer og elver medregnet) og 362 mill. km2 hav (se også fig. 1). Fordelingen av land og hav på Jorden er svært ujevn. På den sørlige halvkule er 16 % av arealet land, på den nordlige halvkule 39 % (tallene er noe usikre).

Den virkelige grense mellom landmassene og havområdene går på yttersiden av kontinentalsokkelen, der hvor kontinentalskråningen danner overgangen til dyphavet. I geologisk tidsperspektiv er kystlinjenes posisjon nærmest en tilfeldighet, for kontinentenes innbyrdes plassering forandres stadig. Forandringene skjer gradvis og med en årlig forskyvning på noen få centimeter. Det er vanskelig direkte å observere disse forandringer, men de sekundære virkninger som jordskjelv og vulkanutbrudd er tydelige nok. Kystlinjenes plassering vil også kunne påvirkes av klimatiske forandringer. Dersom all isen som dekker Antarktis og Grønland smeltet, ville havflaten stige med omkring 70 m, og store lavlandssletter oversvømmes.

Havbunnens topografi viser at nesten alle de største havdypene, dyphavsgropene, opptrer som smale trau nær land eller parallelt med øybuer (Aleutene, Kurilene, den Indonesiske øybue m.fl.). De beste eksempler finner man i Stillehavet, hvor dyphavsgropene nesten overalt følger kystlinjene rundt som en ring. En helt annen kysttype finner man langs Atlanterhavet, hvor man har brede kontinentalsokler og ingen dyphavsgroper. Havbunnens topografi avslører også at de grunneste områder oftest opptrer langt til havs, først og fremst langs midthavsryggene. Disse undersjøiske fjellkjedene hever seg som brede og takkete fjellrygger over de omkringliggende dyphavssletter. Midthavsryggene er helt og holdent bygd opp av vulkansk materiale, og bare de aller høyeste toppene stikker opp som vulkanøyer, f.eks. Jan Mayen, Island med Surtsey, Azorene og Bouvetøya – alle langs Atlanterhavsryggen.

Kontinentene består av mer eller mindre oppbrukne grunnfjellsplater omgitt av ustabile foldesoner. Siden kambrium har man hatt 4 foldesystemer: den kaledonske foldning i silur og devon, den hercynske i karbon og perm, den mesozoiske i jura og kritt, og den alpine fra slutten av mesozoikum og i tertiær. Jordens høyeste fjell ligger i den alpine foldesone, bl.a. Mount Everest, 8850 moh. De største havdyp finnes utenfor land eller øyer der yngre foldesoner går langsetter kystene. Dypest er Marianegropen øst for Marianene, ca. 11 035 m. Høydeforskjellen mellom høyeste fjelltopp og største havdyp er knapt 1/642 av Jordens diameter ved ekvator. Av det samlede landareal ligger 29 % opptil 200 moh., 27 % 200–500 moh., 19 % 500–1000 moh., 17 % 1000–2000 moh., 6 % 2000–4000 moh. og 2 % over 4000 moh. Hvis man kunne tenke seg Jordens rynkete overflate glattet ut, dvs. en jordoverflate uten topografi, ville havet danne en jevntykk kappe ca. 2,6 km dyp. Sett utenfra ville Jorden da være en «vannplanet» uten utfoldelsesmuligheter for annet enn marint liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.