John Forbes Nash var en matematiker fra USA. Nash vant en rekke priser gjennom karrieren, blant annet Nobelprisen i økonomi i 1994 og Abelprisen i matematikk i 2015. 

Nash tok sin mastergrad i matematikk i 1948 ved Carnegie Mellon University, doktorgrad fra Princeton University 1950, ved Massachusetts Institute of Technology 1951–1959.

John F. Nash Jr. er en av en håndfull matematikere som er kjent utenfor akademia. Dette skyldes en film om ham fra 2001, Et vakkert sinn (A Beautiful Mind), som er løselig basert på Sylvia Nasars bestselgende biografi med samme navn. Filmen, der Russell Crowe spilte Nash, vant Oscarprisen for sin skildring av Nashs liv fra han var en briljant student ved Princeton-universitetet til han fikk Nobels minnepris i økonomi i 1994.

Hollywood-versjonen av Nashs livshistorie er på mange måter forskjellig fra hans virkelige liv. Spesielt fokuserte filmen på hans tidlige resultater innen spillteori, som har anvendelser innen økonomisk vitenskap, men den utelot hans forskning på geometri og partielle differensialligninger, som det matematiske fagmiljøet anser som hans viktigste og dypeste arbeid.

Allerede som 14-åring viste Nash stor interesse for matematikk, spesielt Fermats sats. Senere ønsket han å bli elektroingeniør som sin far, men begynte 1945 i stedet på kjemiingeniørstudier, fordi han på daværende tidspunkt ikke så noen fremtid i matematikken.

Fra 1948 rettet han all sin oppmerksomhet mot matematiske emner og leverte betydningsfulle arbeider innen topologi, algebraisk geometri, spillteori og logikk. Nashs viktigste bidrag var innen spillteori.

I sin doktoravhandling ved Princeton gav han blant annet en generell formulering av det grunnleggende likevektsbegrep i ikke-kooperative spill, som var utviklet av John von Neumann og Oskar Morgenstern.

Disse teoriene gav Nash Nobels minnepris i økonomi 1994, sammen med den ungarsk-amerikanske økonomen John C. Harsanyi og den tyske matematikeren Reinhard Selten.

I 1951 forlot Nash Princeton og begynte som lærer ved MIT. Her ble han interessert i Bernhard Riemanns imbeddingsproblem, som spør om det er mulig å imbedde en mangfoldighet med spesifikke regler om avstand i et n-dimensjonalt euklidsk rom slik at disse reglene blir beholdt.

Nash utarbeidet to teoremer som beviste at dette var riktig: Det første når glatthet ble ignorert og det andre i en situasjon som beholdt glattheten.

For å bevise sitt andre imbeddingsteorem, måtte Nash løse sett med partielle differensialligninger som inntil da hadde vært ansett umulige å løse. Han kom opp med en iterativ teknikk som senere ble modifisert av Jürgen Moser, og som nå er kjent som Nash–Moser-teoremet. 

Tidlig i 1950-årene arbeidet også Nash som konsulent for RAND Corporation, en sivil tankesmie finansiert av det militære i Santa Monica, California. Han tilbrakte noen somre der, hvor arbeidet hans om spillteori fant anvendelse innen USAs militære og diplomatiske strategi.

Nash vant en av de første Sloan Fellowships-prisene i 1956 og valgte å ta et års permisjon fra Institute for Advanced Study ved Princeton. Han baserte seg ikke i Princeton, men i New York, der han tilbrakte mye av sin tid ved Richard Courants nystartede Institute for Applied Mathematics ved New York University.

Her møtte Nash blant annet Louis Nirenberg, som foreslo at han skulle arbeide med et større åpent problem innen ikke-lineær teori vedrørende ulikheter knyttet til elliptiske partielle differensialligninger.

Innen få måneder hadde Nash bevist eksistensen av disse ulikhetene. Det som var ukjent for ham, var at den italienske matematikeren Ennio De Giorgi allerede hadde bevist dette ved hjelp av en annen metode, og resultatet er i dag kjent som Nash-De Giorgi-teoremet.

Nash giftet seg i 1957 med Alicia Larde, en doktor i fysikk som han hadde truffet ved MIT. I 1959, da Alicia var gravid med deres sønn, begynte han å lide av vrangforestillinger og ekstrem paranoia, og som et resultat av dette sa han opp stillingen ved MIT.

De neste tre tiårene var Nash bare i stand til å drive seriøs matematisk forskning i korte perioder hvor helsen hans tillot det. Han ble imidlertid gradvis bedre, og i 1990-årene var han kvitt sykdommen og stand til å gjenoppta arbeidet i større omfang.

I 1990-årene ble han også tildelt en rekke æresbevisninger for sitt faglige arbeid. I tillegg til å få Nobels minnepris i økonomi i 1994, sammen med John C. Harsanyi og Reinhard Selten, ble han valgt til medlem av National Academy of Sciences i 1996, og i 1999 ble han tildelt Leroy P. Steele Prize for Seminal Contribution to Research av American Mathematical Society for sitt imbeddingsteorem fra 1956, en pris han delte med Michael G. Crandall.

I 2015 ble han tildelt Abelprisen i matematikk, sammen med Louis Nirenberg. På vei hjem, etter å ha vært i Norge for å motta prisen, ble han drept i en trafikkulykke sammen med sin kone.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. mai 2015 skrev Svein Askheim

Han er kjent som John Nash, som ikke gir noen treff.

26. mai 2015 svarte Erik Dyrhaug

Takk for tips! Har ført inn "John Nash" under også_kjent_som nå.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.