Louis Nirenberg

Louis Nirenberg ble født i Hamilton, Canada, i 1925, og vokste opp i Montreal, der hans far var lærer. Hans første interesse for matematikk kom fra hans lærer i hebraisk, som introduserte ham for matematiske nøtter.

Han studerte matematikk og fysikk ved McGill University, Montreal, og unngikk å bli kalt inn til tjeneste under andre verdenskrig takket være Canadas politikk om å frita studenter i naturvitenskap.

Han tok eksamen i 1945 og dro siden til New York University. Der tok han sin mastereksamen i 1947 og begynte på et doktorgradsstudium under James J. Stoker.

Stoker foreslo for ham et åpent problem i geometri som hadde vært stilt opp av Hermann Weyl tre tiår tidligere: Kan du isometrisk imbedde en todimensjonal sfære med positiv krumning i tre euklidske dimensjoner som en konveks overflate?

For å bevise at dette var mulig, reduserte han dette til et problem om ikke-lineære partielle differensialligninger. Disse ligningene var elliptiske, en klasse av ligninger som har mange anvendelser innen vitenskapen.

Nirenbergs påfølgende arbeid har i stor grad dreid seg om elliptiske partielle differensialligninger, og i løpet av de følgende tiårene utviklet han mange viktige teoremer om dem.

Nirenberg forlot aldri matematikken, og heller ikke NYU. Etter at han fikk sin doktorgrad i 1949, ble han værende der som vitenskapelig assistent. Han var medlem av fakultetet – som fra 1965 ble kjent som Courant Institute of Mathematical Sciences – i hele sin karriere, og ble fullverdig professor i 1957. Mellom 1970 og 1972 var han leder for instituttet. Han pensjonerte seg i 1999 og bor fremdeles på Manhattan.

I 1950-årene ble Courant Institute raskt et av USAs fremste forskningssentre for anvendt matematikk, på linje med mer etablerte universiteter, selv om det bare hadde et lite antall ansatte. Nirenberg var en av universitetets lederskikkelser, og den matematikeren som gjorde mest arbeid for å legge det teoretiske grunnlaget for moderne analyser av partielle differensialligninger.

Nirenberg foretrakk alltid samarbeid, og mer enn 90 prosent av artiklene hans er skrevet i fellesskap med andre.

Viktige artikler omfatter resultater med hans student August Newlander om komplekse strukturer i 1957, med Shmuel Agmon og Avron Douglis om regularitetsteori for elliptiske ligninger i 1959, med Fritz John om innføringen av funksjonsrommet for funksjoner med begrenset middels oscillasjon i 1961, med David Kinderlehrer og Joel Spruck om utvikling av en regularitetsteori for problemer med fri rand i 1978 og med Basilis Gidas og Wei Ming Ni om symmetrien i løsninger av partielle differensialligninger i 1979.

En artikkel om løsninger for Navier–Stokes-ligninger, som han skrev sammen med Luis A. Caffarelli og Robert V. Kohn, vant prisen Leroy P. Steele Prize for Seminal Contribution to Research fra American Mathematical Society i 2014.

Nirenberg ble kjent for sin store energi og utholdenhet, og han fortsatte å levere banebrytende arbeid innen forskjellige områder av partielle differensialligninger til han var i 70-årene. Han ble også kjent for å ta en lederrolle i det matematiske fagmiljøet internasjonalt, og han var til stede på den første store felles matematikkonferansen mellom USA og Sovjetunionen i Novosibirsk i 1963. I 1970-årene var han en av de første matematikere fra USA som besøkte Kina.

Nirenberg høstet et betydelig antall prestisjetunge æresbevisninger. Han vant American Mathematical Societys Bôcher Memorial Prize i 1959. I 1969 ble han valgt til medlem av National Academy of Sciences. I 1982 vant han (sammen med Vladimir Arnold) den første Crafoord-prisen, som deles ut av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet på områder som ikke dekkes av Nobelprisene.

Han fikk prisen Steele Prize for Lifetime Achievement fra American Mathematical Society i 1994, og National Medal of Science i 1995, den høyeste æresbevisningen for bidrag til vitenskapen i USA.

I 2010 ble han for sitt livsverk tildelt den første Chern Medal av Den internasjonale matematiske union og Chern Medal Foundation. I 2015 ble han tildelt Abelprisen sammen med John F. Nash, Jr. for arbeidet med ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelser i geometrisk analyse.

• differensialligning
• matematikk