Bernhard Riemann, tysk matematiker, etterfulgte P. G. L. Dirichlet som professor i Göttingen i 1859. Hans arbeider har hatt en gjennomgripende innflytelse på matematikkens utvikling helt frem til i dag, dessuten på fysikken, spesielt relativitetsteorien. Riemanns innsats har hatt størst betydning innenfor områdene analyse og funksjonsteori, geometri (med topologi) og tallteori. Ved innføringen av de såkalte riemannske flater grunnla Riemann den geometriske retningen i kompleks funksjonsteori, et synspunkt som stadig har økt i betydning. Riemanns arbeider på dette området representerer en fortsettelse av Abels pionerarbeider om algebraiske funksjoner og deres integraler. Med dette tok Riemann et avgjørende skritt mot grunnleggingen av topologien. Riemanns doktoravhandling fra 1854, Über die Hypothesen, welche der Geometrie zu Grunde liegen, representerer hans annet revolusjonerende bidrag til geometrien. Det er her vi første gang finner de ideene som går under navnet riemannsk geometri, og som kom til å spille en hovedrolle i Einsteins relativitetsteori.

En rekke matematiske begreper og objekter er knyttet til Riemanns navn, blant annet Riemann-integralet (det alminnelige integralet av en funksjon) og Riemanns hypotese. Nevnes må også Riemanns bidrag til teorien for partielle differensialligninger og til teorien for trigonometriske rekker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.