Innvandrernes kvinnebevegelse i Norge

Innvandrerne dannet egne organisasjoner, som regel utfra etnisk tilhørighet. Noen av disse var rene kvinneforeninger. Etniske minoritetskvinner med bakgrunn i ulike land organiserte seg dessuten i 1979i en feministisk og antirasistisk organisasjon – Foreign Women's Group (FWG). Dette var den første feministiske organisasjonen for og av innvandrerkvinner. FWG ville føre kamp både mot kvinnediskriminering og mot diskriminering på grunn av rase, kultur og religion. De deltok i arrangementer på Kvinnehuset i Oslo, og var med i planlegging av 8. mars fra 1980 av. De var også aktive både i nordisk og annen internasjonal sammenheng.

Samarbeidet med de eksisterende norske kvinneorganisasjonene var imidlertid vanskelig. FWG-medlemmer mente at norske middelklassekvinner verken forsto kampen mot rasisme eller anerkjente dette som en del av det feministiske prosjektet. De følte seg marginalisert både som kvinner og på grunn av rase og kulturforskjeller. De norske kvinneorganisasjonene slet på sin side med små ressurser og liten politisk innflytelse, og mente innvandrerkvinnene stilte urimelige krav til dem. Det var også motstand mot å gjøre kampen mot rasisme til en del av kvinnekampen. Aktivister i begge leirer så på hverandre med fiendtlighet og mistanke.

Likevel var det samarbeid om enkelte saker. Den viktigste gjaldt «treårsregelen» i utlendingsloven. Mange utenlandske kvinner kom til Norge for å inngå ekteskap med eller gjenforenes med ektefelle/samboer. For å få varig oppholdstillatelse måtte de bo sammen med mannen i tre år, og hadde dermed ikke noen selvstendig, juridisk status i Norge. Kvinner som ble utsatt for mishandling, hadde valget mellom å holde ut til tre år var gått eller å bli sendt ut av landet. Feminister fra både majoritets- og minoritetsmiljøer protesterte mot denne ordningen, og loven ble endret. Kvinner som ble mishandlet – fysisk eller psykisk – fikk rett til varig opphold før tre år var over. Også de som kan få store problemer i hjemlandet på grunn av samlivsbrudd i Norge, kan få etslikt opphold.

Treårsregelen gjelder fremdeles, og er også nå en omstridt ordning. Mange kvinner vet ikke hvilke rettigheter de har. Andre klarer ikke å bevise mishandlingen, og tør ikke ta sjansen på å flytte fra mannen for å søke om opphold. I tillegg er det innført krav om at kvinnen må ha en viss inntekt det tredje året for å kunne få opphold på et selvstendiggrunnlag. For kvinner som står under tett sosial kontroll, kan dette være umulig.

I 1989 gjaldt NRKs innsamlingsaksjon kvinner i dentredje verden. Tretti kvinneorganisasjoner deltok. Foreign Women's Group søkte om å få noe av midlene til et ressurssenter for etniske minoritetskvinner i Norge, og vant frem med dette. FWG ble nå omdannet til MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. (MiRA betyr se! på spansk.)

Fakhra Salimi, som hadde vært med på å stifte FWG, ble leder for MiRA. Senteret arbeider for likestilling og integrering. Det spiller en viktig politisk rolle, samtidig som det er et støttesenter for etniske minoritetskvinner ogminoritetsjenter. Hovedsatsingen har vært forebygging av vold mot kvinner, både strukturell vold og vold i familien. Det har også et bredt spekter av annen virksomhet, for eksempel aktiviteter for unge jenter. MiRA har gitt viktige bidrag til kampen mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Forbud mot kjønnslemlestelse ble lovfestet i 1995. I 1998 kom regjeringen med en handlingsplan mot tvangsekteskap.

Forholdet til den norske kvinnebevegelsen bedret seg i 1990-årene. Salimi mener at debatten i disse årene førte til en «forståelse av at innvandrerkvinners kamp for likestilling ikke bare er et spørsmål om kjønn.» (Salimi 2002).

I årene mellom 1980 og 2006 ble rundt 150 kvinneorganisasjoner for grupper av etniske minoriteter stiftet. Blant disse er Somalisk Kvinneforening, Somali Kvinneklubb, Nettverk for Øst-Timors Kvinner Net, Tamilsk Kvinneorganisasjon, Philipinos in Norway og Inter African Comittee on Traditional Practices (IAC). En del foreninger er tilknyttet paraplyorganisasjonen FOKUS (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål), hvor de fleste norske kvinneorganisasjoner er representert. Det gjelder MiRA, Kurdish Women’s Rights, Somaliske Kvinners Solidaritetsforening, Tamilsk Kvinneorganisasjon og Pan-African Women’s Organisation.

Jenter og kvinner i mange innvandrerfamilier har kjempet for å forme sitt eget liv, noen med liv og helse som innsats. Shabana Rehman måtte i en periode ha livvakt. Amal Aden har blitt overfalt og banket opp. Kadra Yusef har hatt voldsalarm i mange år. Deeyah Khan måtte flytte fra Norge til England. Faten Mahdi Al-Hussaini har blitt truet, slått og spyttet på. De har ikke fått tilstrekkelig støtte fra majoritetssamfunnet. Høsten 2016 startet imidlertid en ny bevegelse for frihet, mot negativ sosial kontroll.

«Vi er de skamløse arabiske jentene – vår tid begynner nå» var overskriften på en artikkel av libanesisk-norske Nancy Herz i Aftenposten høsten 2016. Den fulgte opp et Facebook-innlegg som Sofia Nesrin Srour (også medrøtter i Libanon) hadde kommet med noen dager før. Begge angrep æreskulturen og den skammen som ble påført jenter hvis de ikke bøyde seg for familiens krav. Somalisk-norske Amina H. Bile skrev like etter en artikkel hvor hun sluttet seg til de arabiske jentenes opprør. En lang rekke leserinnlegg, artikler, innspill i sosiale medier, debatter i TV-sendinger og radioprogram fulgte.

I 2017 ga Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz ut boken Skamløs, som bygger på samtaler mellom de tre og flere andre unge minoritetskvinner. De forteller om og drøfter mobbing, forelskelse, sex, ekteskap og familieforhold. Også bruken av hijab er et tema. Bile har valgt å ha hijaben på, Srour har tatt sin av. De har gjort ulike valg, og hevder at i et demokratisk og åpent samfunn som det norske, må dette respekteres. Nancy Herz mener at deres kamp både er feministisk og antirasistisk, og at det er viktig at den får lov til å være det. Samtidig ser hun på det som en kamp for menneskerettigheter. Dette er en målsetting vi finner hele veien fra Foreign Women's Group til de skamløse jentene.

I løpet av 2016 økte henvendelser til politiet om negativ sosial kontroll med 50 prosent, høyst sannsynlig et resultat av skamløs-bevegelsen. Herz, Srour og Bile fremmet en sak som fikk meget stor oppmerksomhet. De ble invitert til Stortinget for å diskutere den negative, sosiale kontrollen unge kvinner kan være utsatt for. I 2017 kom Justis- og beredskapsdepartementet med «Retten til å bestemme over sitt eget liv. Handlingsplan mot negativ, sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.» Handlingsplaner mot tvangsekteskap har eksistert siden 1998, og mot kjønnslemlestelse fra år 2000. Dette er første gang også negativ sosial kontroll er tatt med.

• MiRA-senteret
• Kvinners rettigheter i Norge etter 1945
• Norsk innvandringshistorie

• Amina Bile: «Hurra for skamløse jenter! Nå tør jeg også.» Aftenposten 12.05.2016.
• Nancy Herz: «Vi er de skamløse arabiske jentene – vår tid begynne nå.» Aftenposten 26.04.2016

• Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz: Skamløs. Oslo, Gyldendal 2017. ISBN 9788205505742
• Ida Bom: «Brudd og kontinuitet. Fra 1950 mot årtusenskiftet.» I Ida Blom og Sylvi Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo, Cappelen 1999. ISBN82-465-0579-4
• Bodil Christine Erichsen: Norske kvinners liv og kamp 1850-2000. Bind 1. Oslo, Res Publica 2017. ISBN978-82-8226-060-2
• Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre. Kolofon Forlag 2017. ISBN 978-82-300-1627-5
• Line Nyhagen Predelli og Beatrice Halsaa: Majority-Minority Relations in Contemporary Women’s Movements. Strategic Sisterhood. Palgrave Macmillan, London 2012. ISBN 978-0-230-24658-4