sosial kontroll

Uformell sosial kontroll (også kalt primærkontroll) utøves for eksempel når vennegjengen verdsetter noen former for adferd (som å være omtenksom) og reagerer negativt på andre (som å være gjerrig). Denne kontrollen regulerer dermed adferd ut fra kollektive prosesser som finnes i ethvert samfunn eller gruppering, heller enn formelle regler. Slik uformell sosial kontroll er mest effektiv mellom individer som betyr noe for hverandre, men også reaksjoner fra fremmede, med andre ord fra «den generaliserte andre» eller samfunnet som sådan, bidrar til å regulere ikke-ønsket adferd gjennom uformell sosial kontroll.

Den formelle sosial kontrollen utøves av staten som overgripende samfunnsmakt, ved lover og regler som håndheves av politi og rettsvesen. Også andre myndighetspersoner vil utøve formell sosial kontroll, for eksempel vakten som kjefter på høylytte ungdomsgrupper på kjøpesenteret eller vaktmesteren som overvåker beboernes avfallssortering.

Formell negativ sosial kontroll kan handle om retten til å ferdes fritt innenfor en stats grenser (Artikkel 13 i de universelle menneskerettighetene), retten til å gifte seg uten begrensninger knyttet til rase, nasjonalitet eller religion og retten til å samtykke til giftermålet (Artikkel 16 i de universelle menneskerettighetene), retten til å skifte religion eller tro (Artikkel 18 i de universelle menneskerettighetene) og retten til fritt valg av yrke (Artikkel 23 i de universelle menneskerettighetene).

I overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn har den sosiale kontrollen blitt forskjøvet fra naturgitte relasjoner (i familie og lokalsamfunn) til formelle relasjoner, for eksempel knyttet til arbeidsliv. Graden av sosial kontroll vil variere mellom kulturer. Det finnes også grupperinger innen moderne samfunn, for eksempel tette religiøse menigheter som opprettholder sterkere sosial kontroll enn majoritetssamfunnet.

• sosialisering