Herbert von Karajan, østerriksk dirigent, en av de betydeligste i sin generasjon. Karajan forbindes først og fremst med Berlinfilharmonien der han var sjefdirigent i 34 år, fra 1955 til sin død i 1989. Viktig er også hans arbeid med Philharmonia Orchestra i London og med Wienerfilharmonien.  

Karajan var den mest berømte dirigenten i det 20. århundre, og en helt sentral formidler av klassisk musikk til et bredt publikum. Det er beregnet at det er solgt over 200 millioner enheter av hans innspillinger.

Karajan var født og oppvokst i Salzburg. Hans far var lege og nedstammet fra industripioneren Georgios Karajánnis, som var innvandret fra Makedonia på 1700-tallet og som ble adlet i 1792. Moren var slovensk, og kilder antyder at hun var i slekt med komponisten Hugo Wolf.

Karajans talent viste seg tidlig. Han var vidunderbarn ved klaveret og begynte som åtteåring ved Mozarteum i hjembyen. Blant lærerne her var Bernhard Paumgartner, som rådet ham til å bli dirigent. Karajan studerte videre ved Musikkakademiet i Wien 1926–29, blant annet studerte han dirigering med Franz Schalk.

Han dirigerte første gang ved Mozarteum i 1926 og ledet en oppførelse av Salome av Richard Strauss i Salzburg i 1929. Samme år kom han til Tyskland som dirigent ved Stadttheater i Ulm. Her var han til 1934. I 1933 dirigerte Karajan første gang ved Festspillene i Salzburg, og ved festspillene i 1934 innledet han et livslangt samarbeid med Wienerfilharmonien.

Karajan ble musikksjef i Aachen i 1934, en stilling han hadde til 1941. Han ble utnevnt til Generalmusikdirektor i 1935, gjestet utenlands og dirigerte for første gang Berlinfilharmonien i 1938. Samme år ledet han forestillinger av Beethovens Fidelio og Richard Wagners Tristan og Isolde ved Berliner Staatsoper med stor suksess. En kritiker ga ham oppnavnet Das Wunder Karajan («Mirakelet Karajan»). 

Karajan meldte seg inn i det tyske nazipartiet. Ved andre verdenskrigs slutt og nazismens fall 1945 uttalte han at medlemskapet var ren opportunisme og at han aldri hadde hatt noen sympatier for bevegelsen. Karajan fikk gjenoppta sin karriere våren 1946. Men naziststempelet kom likevel til å følge ham lenge. I USA ble det avisskriverier og demonstrasjoner da han gjestet landet første gang i 1955. Berømte jødiske musikere erklærte at de avstod fra samarbeid.

Karrieren skjøt fart etter krigen i samarbeid med Philharmonia Orchestra i London og dets grunnlegger Walter Legge. Det gode samarbeidet ble formidlet verden over gjennom epokegjørende plateinnspillinger, blant annet av Beethovens symfonier og operaer av Richard Strauss og Giuseppe Verdi.  

I 1954 døde Wilhelm Furtwängler brått etter å ha vært sjefdirigent for Berlinfilharmonien siden 1922. Musikerne ønsket Karajan som hans etterfølger. Dermed begynte det mest berømte samarbeidet innenfor klassisk musikk i det 20. århundre. Med Berlinfilharmonien innarbeidet Karajan et stort repertoar. Foruten det tysk-østerrikske kjernerepertoaret med Beethoven, Bruckner og Brahms, oppførte han mange nye verker. Han ble regnet som en ledende tolker av Richard Strauss, og gjorde en stor innsats for Gustav Mahler og for Jean Sibelius, som ikke var mye spilt i Tyskland. Karajan var også høyt vurdert som tolker av italiensk opera, ikke minst Giuseppe Verdi som han dirigerte ved Festspillene i Salzburg og gjorde betydelige innspillinger av. 

Karajan var en stor tilhenger av festspilltanken. Hans innsats ved Wagner-festspillene i Bayreuth ble riktignok kortvarig (1951 og 1952), men ved Festspillene i Salzburg og ved Lucerne Festival ble han en sentral støttespiller gjennom mange år. Med Berlinfilharmonien gjestet han Festspillene i Bergen i 1965.

I 1967 grunnla Karajan Påskefestspillene i Salzburg med Berlinfilharmonien som festivalorkester. Her dirigerte han og satte selv i scene Wagners Der Ring des Nibelungen. Denne iscenesettelsen ble hentet til Metropolitan-operaen i New York, men her dirigerte Karajan bare noen få forestillinger 1967–68.

Karajan var kunstnerisk leder for Wiener Staatsoper 1956–64, og viste seg her som en vital kraft. Han hentet inn solister fra hele verden og begynte å gi forestillinger på originalspråket. Særlig nært var samarbeidet med La Scala-operaen i Milano.

Karajan var en selvsentrert personlighet, og hans formidling av musikken innebar et sterkt fokus på ham selv som karismatisk dirigent. Som orkesterbygger hentet han inn en elite av musikere til Berlinfilharmonien og krevde absolutt lojalitet. Musikken ble helt og holdent gjenstand for Karajans egne idealer om klang og tempo kombinert med Berlinfilharmoniens ytterst glansfulle musisering. Historisk begrunnede og andre typer synspunkter på hvordan musikk skulle fremføres var for Karajan fremmed. Etter hvert begynte kritikere å stille spørsmål ved Karajans klangideal, og hevde at de stadig mer glansfulle tolkningene innebar en overdreven estetisering. 

Med sviktende helse ledet Karajan nyttårskonserten i Wien for første og siste gang i 1987. Fødebyen Salzburg hedret ham med en statue. En plass i gamlebyen er oppkalt etter ham, og i Salzburg ligger også en stiftelse som ivaretar arven.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.