Berlinfilharmonien ble etablert av 54 musikere som brøt ut av dirigenten Benjamin Bilses orkester. Det vant sin første berømmelse i perioden 1887–1893 med Hans von Bülow som sjefdirigent, og dets status ble ytterligere hevet i den lange epoken under Arthur Nikisch i 1895–1922. Blant gjestedirigentene i disse årene var mange av tidens ledende komponister, som Johannes Brahms, Edvard Grieg, Gustav Mahler og Richard Strauss.
Orkesteret befestet sin posisjon under Wilhelm Furtwängler, som overtok i 1922. Furtwänglers balansegang under nazismen ble omstridt, og rumeneren Sergiu Celibidache overtok fra 1945. I 1952 fikk Furtwängler igjen stillingen og innehadde den til sin død i 1954.
Furtwänglers etterfølger ble den karismatiske og mediebevisste østerrikeren Herbert von Karajan i 1955−1989, som ved siden av å være en meget betydelig dirigent, gjorde kombinasjonen av Berlinfilharmonien og seg selv til en verdensberømt merkevare. De gjorde et meget stort antall plateinnspillinger og medvirket regelmessig ved fjernsynsoverførte konserter.
Karajan etablerte også påskefestspillene i Salzburg i 1967 med Berlinfilharmonien som festivalorkester; dette ansvaret gikk over til Staatskapelle Dresden i 2012.
Under de senere sjefdirigentene Claudio Abbado (1989–2002) og Simon Rattle (2002–2018) har orkesteret bevart sin status som et av verdens ledende.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.