Harry Martinson

Harry Martinson av Svenskt Pressfoto/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Harry Martinson, svensk forfatter, gift med M. Martinson 1929–41. Han var i yngre år sjømann og vagabond. Medlem av Svenska Akademien 1949, Nobelprisen i litteratur sammen med Eyvind Johnson 1974. Han debuterte i 1929, både i antologien Fem unga og med en egen diktsamling, Spökskepp. Gjennombruddet kom med Nomad (1931), fulgt av samlingen Natur (1934). Martinsons sjeldne språkfantasi viser seg også i prosabøkene, ikke minst i reisebøkene Resor utan mål (1932) og Kap Farväl (1933), hvor idealet er bevegelighet, fysisk og intellektuelt: «verdensnomaden».

Hans største innsats i 1930-årene, romanene Nässlorna blomma (1935) og Vägen ut (1936), gir hans egen barndomshistorie uten nevneverdig omdiktning. Den karakteristiske blandingen av naturbilder og samtidskritikk, poetiske syner og filosofiske refleksjoner, finner man i bøker som Svärmare och harkrank (1937), Midsommardalen (1938) og Det enkla och det svåra (1939). Om Martinsons opplevelser under Finlands vinterkrig forteller Verklighet till döds (1940), som også vitner om hans utvikling bort fra tidligere kommunistiske sympatier. Både i denne og andre bøker går han også til kamp mot utvekstene i moderne maskinkultur. Et sentralt verk i Martinsons senere forfatterskap er romanen Vägen till Klockrike (1948), en enestående suksess både hos kritikerne og hos publikum. I bilder fra svensk lofferliv i begynnelsen av 1900-tallet fant Martinson uttrykk for sin naturfølelse og milde livsvisdom.

Etter den annen verdenskrig utgav Martinson de storslåtte diktsamlingene Passad (1945), Cikada (1953) og Aniara (1956). Den sistnevnte er et lyrisk epos i 103 sanger om romskipet Aniara – 8000 emigranter fra Jorden kommer ut av kurs og begynner en uendelig ferd mot Lyrens stjernebilde. Verket røper pessimisme og kritikk av menneskenes destruktive måte å utnytte den moderne teknikk på, men samtidig en paradoksal tro på livet tross alt. Aniara ble 1959 oppført i Stockholm som opera, med libretto av Erik Lindegren og musikk av Karl-Birger Blomdahl; senere har den vært spilt i en rekke land, også i Norge. Nært slektskap med Aniara i stemning og tanke viser de senere diktsamlingene Gräsen i Thule (1958) og Vagnen (1960). Martinson skrev også hørespill, bl.a. Lotsen från Moluckas (1937, utg. 1954) og skuespillet Tre knivar från Wei (1964). En rekke av hans bøker er oversatt til norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.