Ernst von Dohnányi, ungarsk komponist, pianist og dirigent som fikk avgjørende betydning for den musikalske utviklingen i Ungarn.

Dohnányi fikk sin første musikkundervisning av faren, en dyktig amatørcellist, samt av domkirkeorganisten Károly Forstner. Fra 1894 av utdannet han seg ved Franz Liszt-akademiet i Budapest. Her studerte han klaver med Istvan Thomán og komposisjon for Hans von Koessler. Thomán var elev av Franz Liszt og von Koessler var en ivrig tilhenger av Johannes Brahms. Liszt og Brahms ble to idealer for Dohnányi resten av livet henholdsvis som pianist og komponist. I 1895 sørget Brahms for å få fremført Dohnányis klaverkvintett i c-moll op. 1. Dette var ikke Dohnányis første verk, det forelå allerede ca. 70 andre verk på det tidspunktet, verk uten opusnummer.

Dohnányi gjorde sin debut i Berlin 1897 med stor suksess, det samme skjedde i Wien og fortsatte på turné gjennom Europa. Han gjorde sin London-debut i Queen’s Hall i 1898 ved en av Hans Richters konserter med en minneverdig fremførelse av Beethovens fjerde klaverkonsert. Med sin klaverkonsert op. 5 vant han Bösendorfer-prisen året etter. Etter dette besøkte han USA der han gjorde sin amerikanske debut med St. Louis Symphony Orchestra ved på nytt å fremføre Beethovens fjerde klaverkonsert. Men i USA begrenset han seg ikke til bare å spille klaverkonserter og solokonserter, han var også en ivrig kammermusiker -- noe som var litt uvanlig på denne tiden.

I 1901 fullførte han sin symfoni nr. 1, hans første verk for orkester og sterkt influert av samtidige andre komponister, først og fremst Johannes Brahms. Symfonien viser imidlertid betydlige individuelle egne tekniske ferdigheter. På denne tiden giftet Dohnányi seg med Elisabeth Kunwald og i 1902 ble deres sønn Hans født. Hans skulle senere bli leder av den anti-nazistiske motstandskampen i Tyskland og ble en nær venn av teologen og motstandskjemperen Dietrich Bonhoeffer. Hans ble henrettet en av de siste dagene av andre verdenskrig.

Etter invitasjon fra Joseph Joachim ble Ernst von Dohnányi ansatt som lærer i klaver ved Kgl. Hochschule für Musik i Berlin i 1905. Her underviste han frem til 1915 og blant hans verk fra denne tiden kan nevnes ”The Veil of Pierrette”, op. 18 og ”Suite i fiss-moll”, op. 19. Året etter vendte han tilbake til Budapest der han kastet seg inn i en hektisk komponist- og professoraktivitet med flere enn 100 opptredener hvert år i flere år fremover. Ikke minst abeidet han bevisst for å hjelpe frem komponister som Béla Bartók og Zoltán Kodály. Dohnányis målbevisste arbeid for disset to komponistene og den suksess de etter hvert fikk, ga som resultat at musikklivet i Ungarn ble forandret for alltid. Både Bartók og Kodály regnes i dag som Ungarns aller fremste komponister.

I 1919 ble Dohnányi direktør for Budapest-akademiet, men etter bare noen måneder ble han oppsagt av det nye fascist-regimet som erstattet ham med den fremragende fiolinisten Jenó Hubay. Dette skjedde fordi Dohnányi nektet å gi etter for myndighetenes krav om å avskjedige Zoltán Kodály, som man mente hadde for venstrevridde oppfatninger. I stedet ble Dohnányi samme år dirigent for Budapest-filharmonien, en stilling han hadde til 1944. På grunn av sykdom kunne han de første årene på 1930-tallet ikke være så aktiv som dirigent som han ønsket.

I 1934 ble han på nytt direktør for Budapestakademiet, men da andre verdenskrig brøt ut, valgte Dohnányi å si opp sin stilling ved akademiet i protest mot de antisemittiske holdningene som nå slo ut i lys lue. Han nektet å avskjedige medlemmer i Budapestfilharmonien av religiøse eller rase-messige grunner. På den annen side må det nevnes at han intet gjorde for å redde sin en gang så gode venn og kollega, den jødiske komponisten Leo Weiner, fra å miste sin jobb og gjorde senere intet for å hjelpe Weiner fra å fengsles i Budapest-gettoen. I 1943 motsatte Dohnányi seg til og med å slippe jødiske studenter inn i Budapest-akademiets mesterklasser. I 1943 var han den ubestridte musikalske leder i Ungarn – han var dirigent for Budapest-falharmonien, direktør for Budapest-radioen og dirigent for radioens orkester.

I 1944 valgte imidlertid Dohnányi å forlate Ungarn for aldri mer å vende tilbake. Han og hans kone valgte å følge den siste gruppen Waffen-SS-soldater over til Østerrike, da en del av Det tredje riket. Valget skulle gjøre det vanskelig for ham å ta opp igjen en internasjonal kunstnerkarriere etter krigen. Etter å ha oppholdt seg en tid i Østerrike, reiste han til Argentina og Mexico for dertter å slå seg ned i USA i 1949. Det var imidlertid umulig for ham å få engasjemanger som pianist. I stedet fortsatte han å komponere og la for dagen interesse for amerikansk folkemusikk. Fra 1949 og frem til sin død litt over ti år senere, i februar 1960, underviste han ved Florida State College in Tallahassee.

Blant Dohnányis klaverelever kan nevnes fremragende pianister som Andor Földes, Géza Anda, Annie Fischer, Sir Georg Solti, Istvan Kantor og Georges Cziffra.

At Ernst von Dohnányi må regnes som en av det 20. århundredes fremste pianister, hersker det ingen tvil om. Hans komposisjoner er imidlertid mer omstridte. Hans stil var absolutt personlig, men megt konservativ. Klart er at innflytelsen fra Johannes Brahms i hans tidligste verk er tydelig. Til tross for at hovedtyngden av hans verk er komponert på 1900-tallet, er de senere verkene mer påvirket av tysk klassisisme enn senromantikk og tidlig 1900-tall. Selv om han anvendte elementer fra ungarsk folkemusikk, gikk han ikke samme vei som Bartók og Kodály der påvirkningen fra østeuropeisk folkemusikk er tydelig.

Dohnányis verk omfatter alle musikkens former – operaer, symfonier, solokonserter, kammermusikk, kor- og klavermusik. Mest kjent er hans kammermusikk med de tre strykekvartettene, de to klaverkvintettene, serenaden i C-dur for stryketrio og ”Variasjoner over en barnesang” for klaver og orkester, op. 25, verk som fremdeles finnes på konsertprogrammene verden over.

Den ungarske regjering tildelte Dohnányi Kossuth-prisen, Ungarns høyeste sivile utmerkelse, posthumt i 1990.

  • ”The Veil of Pierrette”, pantomime i tre deler, op. 18 (1909)
  • ”Tante Simona”, komisk opera i en akt, op. 20 (1912)
  • ”A vajda tornya”, romantisk opera i tre akter, op. 30 (1922).
  • ”A tenor” (The Tenor), komisk opera i tre akter, op. 34 (1927)
  • ”Szegedi mise” (Szeged Mass), op. 35 (1930)
  • ”Cantus vitae”, symfonisk kantate, op. 38 (1941)
  • ”Stabat mater”, op. 46 (1953) 
  • Symfoni nr. 1 i d-moll, op. 9 (1901)
  • Suite i fiss-moll, op. 19 (1909)
  • ”Festival Overture”, op. 31 (1923)
  • Ruralia Hungarica, op. 32b (1924)
  • ”Szimfonikus percek” (Symphonic Minutes), op. 36 (1933)
  • Symfoni nr. 2 i E-dur, op. 40 (1945, revidert 1954-57)
  • ”American Rhapsody”, op. 47 (1953)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 1 i e-moll, op. 5 (1898)
  • Konsertstykke i D-dur for cello og orkester, op. 12 (1904)
  • Variasjoner over en barnesang for klaver og orkester, op. 25 (1914).
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i d-moll op. 27 (1915)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 2 i h-moll, op. 42 (1947)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i c-moll op. 43 (1950)
  • Concertino for harp og kammerorkester, op. 45 (1952)
  • Klaverkvartett i fiss-moll, (1894)
  • Klaverkvintett nr. 1 i c-moll, op. 1, (1895)
  • Strykekvartett nr. 1 i A-dur, op. 7 (1899)
  • Sonate i b-moll for cello og klaver, op. 8 (1899)
  • Serenade i C-dur for stryketrio, op. 10 (1902)
  • Strykekvartett nr. 2 i Dess-dur, op. 15 (1906)
  • Sonate i ciss-moll for fiolin og piano, op. 21 (1912)
  • Klaverkvintett nr. 2 i ess-moll, op. 26, (1914)
  • Strykekvartett nr. 3 i a-moll, op. 33 (1926)
  • Sekstett i C-dur for klaver, blåsere og strykere, op. 37 (1935)
  • Aria for fløyte og klaver, op. 48, nr. 1 (1958)
  • Passacaglia for fløyte solo, op. 48, nr. 2 (1959)
  • Fire klaverstykker, op. 2 (1897)
  • Firhendige valser, op. 3
  • Variasjoner og fuge, op. 4 (1897)
  • Passacaglia i ess-moll, op. 6 (1899)
  • Fire rhapsodier, op. 11 (1903)
  • ”Winterreigen”, op. 13 (1905)
  • Humoreske i suiteform, op. 17 (1907)
  • Tre klaverstykker, op. 23 (1912)
  • Suite i gammel stil, op. 24 (1913)
  • Seks konsertetuder, op. 28 (1916)
  • Variasjoner over en ungarsk folkemelodi, op. 29 (1917)
  • Ruralia Hungarica, op. 32a (1923)
  • Valse-suite for to klaver, op. 39a (1945)
  • ”Halte-vals”, op. 39b (1947)
  • Seks klaverstykker, op. 41 (1945)
  • Three Singular Pieces, op. 44 (1951)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.