Emigranter, betegner særlig politiske og religiøse flyktninger som gjennom tidene har måttet forlate sine hjemland. Man finner emigranter både i oldtiden og i middelalderen. En større rolle spiller de først under kampen mellom protestantismen og katolisismen på 1500- og 1600-tallet. Særlig viktige er utvandringen av nederlendere til England på 1500-tallet, puritanernes utvandring til Amerika på 1600-tallet og de franske hugenotters utvandring til Nederland, England og Preussen etter opphevelsen av det nantiske edikt (1685). For Frankrikes del, se emigrantene.

De mislykkede liberale og nasjonale revolusjoner på 1800-tallet førte til at tyske, italienske, polske og ungarske emigranter slo seg ned i Sveits, Belgia, London og Paris. Under Napoleon 3 og etter Pariskommunen var det også tallrike franske emigranter. Fra ca. 1870 var de revolusjonære russiske emigranter den største gruppen. Gjennom størsteparten av 1800-tallet utgjorde emigrantene et forholdsvis lite antall aktive politikere.

Ordet brukes også om europeiske utvandrere til oversjøiske land, se utvandring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.