Eivind Berggrav

av ukjent. begrenset

Eivind Berggrav er en norsk teolog, forfatter, redaktør og biskop. Berggrav ble født i Stavanger, og ble doktor i teologi i 1925.

Berggrav var lærer ved Eidsvoll Folkehøiskole 1909–14 og ved Holmestrand lærerskole 1914–15. Han ble styrer av Akershus fylkesskole 1915–18.

I 1919 ble Berggrav sogneprest i Hurdal, i 1924 prest ved Botsfengslet i Oslo. I 1928 ble han biskop i Hålogaland 1928 og fra 1937 til –50 var han biskop i Oslo.

Berggrav redigerte tidsskriftet Kirke og kultur fra 1909 og fram til sin død (unntatt 1922–24 og 1942–45). Her og i andre tidsskrifter skrev han en stor mengde artikler om religiøse, kulturelle og litterære emner.

Opprinnelig tilhørte Berggrav den teologisk liberale fløyen i den norske kirke, men i årenes løp skjedde en betydelig forskyvning i synet hans. I okkupasjonsårene ble han i kraft av sin stilling og sin personlighet den ledende mannen i Kirkefronten. Han var initiativtager til dannelsen av Kristent samråd og tok ledende del da biskopenes hyrdebrev ble utarbeidet i februar 1941, da biskopene la ned embetene sine 24. februar 1942, og i tilblivelsen av bekjennelsen Kirkens grunn i 1942. I påsken 1942 ble Berggrav arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene.

Da krigen ble slutt i 1945 ble han formann i en nemnd for kirkeordningsspørsmål (se kirkekommisjoner). Han hadde da utgitt et kirkepolitisk programskrift: Kirkens ordning i Norge (1945), med plan for utbygging av rådgivende kirkelige organer. Berggrav sto bak den vesentlige andelen av kommisjonens innstilling i 1948. Ønskene hans ble bare i liten utstrekning innfridd av lov om Den norske kirkes ordning fra 1953.

Gjennom krigstiden hadde Berggravs anseelse utenfor Norge blitt svært stor. Det fikk uttrykk i æresdoktorgrader og andre utmerkelser, blant annet den tyske hanseatiske Goethe-prisen i 1953. Det ga også Berggrav en framskutt stilling i den økumeniske bevegelsen, der han ble en av presidentene i Kirkenes Verdensråd. Han ble også president i United Bible Societies.

Doktoravhandlingen til Berggrav het Religionens terskel. Den ble etterfulgt av andre religionspsykologiske arbeider:

  • Den religiøse følelse i sundt sjeleliv (1927),
  • Fangens sjel – og vår egen (1928, bygd på iakttagelser fra Botsfengslet og oversatt til mange språk),
  • Ensomhet og fellesskap i kristenlivet (1928) og
  • Legeme og sjel i karakterliv og gudsliv (1933).

Hans religionspsykologiske forfatterskap innbrakte ham i 1923 en æresdoktorgrad i Lund.

Av andre bøker kan nevnes:

  • Mannen Jesus (1921, ny utgave 1941),
  • Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark (1929),
  • Nathan Söderblom (1931),
  • Helliggjørelse (1934) og
  • Elias Blix (1936).

Hans Bibelhistorie for folkeskolen (1934) ble meget utbredt. Religionspedagogiske spørsmål er behandlet i Fornyelse av katekismen (1936). I Tromsø skrev han Spenningens land (1937), som med sine livfulle skildringer fra Nord-Norge ble årets bestselger og oversatt til seks språk.

I tillegg ga Berggrav i 1945 ut hele tre titler: Da kampen kom, Folkedommen over NS og Staten og mennesket. Den siste ble oversatt til svensk, tysk og engelsk.

I 1946 kom en samling biografiske skisser, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.