Eivind Berggrav

av ukjent. Begrenset gjenbruk

Eivind Berggrav var en norsk teolog, forfatter, redaktør og biskop. Berggrav ble født i Stavanger, og ble doktor i teologi i 1925.

Berggrav var lærer ved Eidsvoll Folkehøiskole mellom 1909 og 1914 og ved Holmestrand lærerskole 1914–15. Han var styrer av Akershus fylkesskole fra 1915 til 1918.

I 1919 ble Berggrav sogneprest i Hurdal, i 1924 prest ved Botsfengslet i Oslo. I 1928 ble han biskop i Hålogaland og fra 1937 til 1950 var han biskop i Oslo.

Berggrav redigerte tidsskriftet Kirke og kultur fra 1909 og fram til sin død (unntatt 1922–1924 og 1942–1945). Her og i andre tidsskrifter skrev han en stor mengde artikler om religiøse, kulturelle og litterære emner.

Opprinnelig tilhørte Berggrav den teologisk liberale fløyen i den norske kirke, men i årenes løp skjedde en betydelig forskyvning i synet hans. I okkupasjonsårene ble han i kraft av sin stilling og sin personlighet den ledende mannen i Kirkefronten. Han var initiativtager til dannelsen av Kristent samråd og tok ledende del da biskopenes hyrdebrev ble utarbeidet i februar 1941, da biskopene la ned embetene sine 24. februar 1942, og i tilblivelsen av bekjennelsen Kirkens grunn i 1942. I påsken 1942 ble Berggrav arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene.

Da krigen ble slutt i 1945 ble han formann i en nemnd for kirkeordningsspørsmål (se kirkekommisjoner). Han hadde da utgitt et kirkepolitisk programskrift: Kirkens ordning i Norge (1945), med plan for utbygging av rådgivende kirkelige organer. Berggrav sto bak den vesentlige andelen av kommisjonens innstilling i 1948. Ønskene hans ble bare i liten utstrekning innfridd av lov om Den norske kirkes ordning fra 1953.

Gjennom krigstiden hadde Berggravs anseelse utenfor Norge blitt svært stor. Det fikk uttrykk i æresdoktorgrader og andre utmerkelser, blant annet den tyske hanseatiske Goethe-prisen i 1953. Det ga også Berggrav en framskutt stilling i den økumeniske bevegelsen, der han ble en av presidentene i Kirkenes Verdensråd. Han ble også president i United Bible Societies.

Doktoravhandlingen til Berggrav het Religionens terskel. Den ble etterfulgt av andre religionspsykologiske arbeider:

  • Den religiøse følelse i sundt sjeleliv (1927),
  • Fangens sjel – og vår egen (1928, bygd på iakttagelser fra Botsfengslet og oversatt til mange språk),
  • Ensomhet og fellesskap i kristenlivet (1928) og
  • Legeme og sjel i karakterliv og gudsliv (1933).

Hans religionspsykologiske forfatterskap innbrakte ham i 1923 en æresdoktorgrad i Lund.

Av andre bøker kan nevnes:

  • Mannen Jesus (1921, ny utgave 1941),
  • Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark (1929),
  • Nathan Söderblom (1931),
  • Helliggjørelse (1934) og
  • Elias Blix (1936).

Hans Bibelhistorie for folkeskolen (1934) ble meget utbredt. Religionspedagogiske spørsmål er behandlet i Fornyelse av katekismen (1936). I Tromsø skrev han Spenningens land (1937), som med sine livfulle skildringer fra Nord-Norge ble årets bestselger og oversatt til seks språk.

I tillegg ga Berggrav i 1945 ut hele tre titler: Da kampen kom, Folkedommen over NS og Staten og mennesket. Den siste ble oversatt til svensk, tysk og engelsk.

I 1946 kom en samling biografiske skisser, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.