Kirkens grunn

Kirkens grunn er et dokument der Den norske kirke under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945 hevdet sin åndelige frihet og suverenitet.

Kirken virket samlende i motstanden mot nazi-regimet. Under Oslo-biskop Eivind Berggravs ledelse ble det høsten 1940 etablert en samlet «kirkefront» mot rettsløsheten og nazifiseringen med Kristent Samråd som rådslagningsgruppe. I februar 1941 fordømte Den norske kirkes biskoper Hirdens voldshandlinger og overgrep. Biskopene protesterte også mot NS-regimets forsøk på å nazifisere barn og ungdom gjennom obligatorisk medlemskap i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Biskopene fant det etter hvert umulig å samarbeide med en stat som «endog legger urett til vold», og i februar 1942 nedla de sine embeter. Senere på våren la også et stort flertall av statskirkens prester ned sine embeter.

For å begrunne prestenes embetsnedleggelse ble dokumentet Kirkens grunn utarbeidet av Kristent Samråd. Det var ført i pennen av biskop Eivind Berggrav, residerende kapellan Olav Valen-Sendstad og daværende byråsjef Kristian Hansson, og ble opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i Nord-Norge søndag etter påske), i forbindelse med at prestene nedla sine embeter.

Dokumentet, som har form av et bekjennelsesskrift, har seks deler. Første del handler om Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet; annen del om kirken og ordinasjonen; tredje del om den hellige samhørighet i kirken; fjerde del om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen; femte del om de kristnes rette forhold til øvrigheten; sjette del om statskirken, dens forutsetninger og grenser.