Eidsfoss kirke

Eidsfoss kirke ligger i landlige omgivelser ved Bergsvatnet nær det gamle jernverket på Eidsfoss. Dette er den første kirken på stedet. Den ble oppført i et samarbeid der befolkningen på stedet samlet inn cirka 1/3 av byggesummen mens Eidsfoss Verk bekostet resten. Verket sto også for driftsutgiftene helt til kirken ble forært til Hof kommune og menigheten i 1958.

Kirken ble oppført i bindingsverk med stående panel utvendig. Utvendig ser den ut som en forholdsvis enkel korskirke med tårn over midten. Men noen vanlig korskirke er den ikke. Innvendig er den en langkirke med smalere kor der korsarmene rommer sakristier med gallerier over.

Kirken markerer dessuten et vesentlig stilskifte, der middelalderens former er forlatt som inspirasjonskilde slik de i lang tid hadde kommet til uttrykk i nygotikk, sveitserstil og dragestil. I stedet var det norske landsens kirker fra etterreformatorisk tid, nærmere bestemt fra 1600-tallet og tidlig 1700-tall, som ble modeller for formgivingen av eksteriøret. De enkle bygningsvolumene og forskjellene i vindusformene og deres plassering er karakteristiske uttrykk for slike forbilder.

Innvendig har korområdet en uvanlig innredning med gallerier på hver side. Sprinkelverk med slanke balustre skiller galleriene og koret fra kirkeskipet og minner om 1600-tallets korskiller. Korets fondvegg er bygget opp av panel med rammer og fyllinger og har orgelpipene plassert i en rekke med buete åpningen Den midterste åpningen var opprinnelig åpen inn til galleriet bak, men etter at kirken fikk nytt orgel i 1964, ble også denne åpningen fylt med piper.

Døråpningene på hver side av alteret kunne brukes for passasje bak alteret ved ofring, og var vanlige i mange kirker fra tiden rundt 1900. Mer spesielle er galleriene på hver side i koret, som trolig er et meget sent eksempel på bygging av egne plasser for kirkeeierne, det vil si jernverkets eiere og muligens for de høyere funksjonærene.

Inventaret er for øvrig i forskjellige stilarter. Altertavlen har en renessanselignende baldakinomramning og et maleri som viser Jesus i Getsemane av kunstneren Elna Schwartz (senere Särström). Hun var datter av verkseieren Paul Schwartz og fulgte senere sin mann til Paris og Sverige, og later til å ha forsvunnet ut av den norske kunsthistorien.

Prekestolen er utført i tradisjonell norsk renessansestil, mens døpefonten er i en markant jugendstilform med nyklassisistiske ornamenter. Galleriet har nyklassisistisk detaljering med doriske søyler. Det kan virke som om alle de forskjellige stilformene er tenkt å skulle gi et inntrykk av en forholdsvis enkel, gammel bygdekirke med inventar, innredning og tradisjoner fra forskjellige perioder langt tilbake. Her er det ikke lenger den internasjonale 1800-talls historismens nye parafraser over gamle stilarter som kommer til uttrykk, men mer direkte kopiering av gamle regionale, norske modeller.

• kirke