flogiston

Flogiston, ildstoff, stoff man trodde ble frigjort ved forbrenning. Flogistonteorien var den første vitenskapelige teori som forsøkte å sammenfatte et større antall fenomener, og da først og fremst slike som har med stoffenes forbrenning å gjøre. Teorien går tilbake på forestillinger som første gang ble utviklet av den tyske kjemiker J. J. Becher 1669 i boken Physica subterranea, og ble senere videre utbygd av hans landsmann G. E. Stahl, som gjerne betegnes som teoriens opphavsmann. Ifølge Stahl skulle alle brennbare stoffer, også metallene, inneholde et felles prinsipp, flogiston, som unnvek ved stoffenes forbrenning eller metallenes kalsinering. Jo mer flogiston stoffene inneholdt, dess lettere brennbare var de og dess voldsommere brente de. Metallene skulle ifølge teorien bestå av «metallkalk» (=metalloksid) og flogiston, og følgelig være mer sammensatte enn deres «kalker» (oksider). Ved oppvarming av metallene (røsting) ville flogiston unnvike og «metallkalk» bli tilbake. For å fremstille metallet av «metallkalken», måtte man tilføre flogiston. Dette kunne man gjøre ved hjelp av stoffer som var særlig rike på flogiston. Slike stoffer var f.eks. kull (trekull) og hydrogen som av noen ble betraktet som rent flogiston.

Det vi nå kaller oksidasjon, ble derfor ifølge flogistonteorien ensbetydende med tap av flogiston, reduksjon betydde tilførsel av flogiston.

Stahl var visstnok oppmerksom på at metallene ved «forkalkningen» ikke avtok, men tiltok i vekt, men dette ble betraktet som et helt uvesentlig bifenomen som ikke hadde noen betydning for selve teorien. Stahl selv betraktet flogiston nærmest som et vektløst stoff, som et prinsipp eller agens. Til tross for innvendinger som kunne reises mot flogistonteorien, fikk den stor betydning for kjemiens videre utvikling. Den førte til en mangfoldighet av nye forsøk, og til at man gav opp alkymistenes leting etter de vises stein og iatrokjemiens ensidige forsøk på å fremstille legemidler og andre stoffer som man kunne ha praktisk nytte av. Kjemiske forsøk fikk et formål i seg selv.

Utover på 1700-tallet ble teorien alminnelig anerkjent av tidens ledende kjemikere. Selv etter at den franske kjemiker Lavoisier fra 1775 av viste at forbrenningsprosessene istedenfor å være forbundet med avgivelse av et stoff (flogiston) beror på opptak av stoffet oksygen fra luften, var det likevel mange som fortsatt var tilhengere av flogistonteorien. Men til slutt måtte den gi tapt for de mange nye erkjennelsene.