flogiston

Georg Ernst Stahl innførte begrepet flogiston i 1703. Han mente at jo mer flogiston et stoff inneholdt, dess mer brennbart var det, og dess voldsommere ville det brenne.

For å fremstille metall fra en malm, mente Stahl at man måtte tilføre flogiston:

metallkalk + flogiston → metall

Dette kunne man gjøre ved hjelp av stoffer som var særlig rike på flogiston. Slike stoffer var trekull og hydrogen, som av noen ble betraktet som ren flogiston.

Det vi nå kaller oksidasjon, var derfor ifølge flogistonteorien ensbetydende med tap av flogiston, mens reduksjon betydde tilførsel av flogiston. Det nærmeste flogiston kommer til dagens syn på oksidasjon og reduksjon er at flogiston svarer til elektronene. Oksidasjon er tap av elektroner og reduksjon er tilførsel av elektroner.

Utover på 1700-tallet ble flogiston akseptert av tidens ledende kjemikere, som Carl Wilhelm Scheele og Joseph Priestley.

I 1783 publiserte Antoine Lavoisier en artikkel i det franske vitenskapsakademi som var sterkt kritisk til flogistonteorien. Han hadde vist at forbrenning ikke skyldtes at flogiston ble avgitt, men var en reaksjon med oksygen fra luften:

metall + oksygengass → metalloksid

Artikkelen overbeviste etter hvert alle. I 1789 publiserte Lavoisier sin revolusjonerende nye lærebok i kjemi, og etterhvert forsvant flogistonteorien fra undervisningen.

I Danmark-Norge var det Henrik Steffens som spilte en sentral rolle i bruddet med flogistonteorien i 1794, samme år som han tok kandidateksamen i naturvitenskap ved Naturhistorie-Selskabet i København. Andre som deltok i revolusjonen var professor Peter Thorstensen ved Bergseminaret og apoteker Nicolai Tychsen, begge i Kongsberg.