Torbern Bergman

Bergman ble i 1752 student i Uppsala, hvor han ble resten av livet. Etter at han disputerte om den astronomiske interpolasjon og den allmenne gravitasjon, ble han i 1758 utnevnt til dosent i fysikk og i 1761 adjunkt i matematikk.

I flere år var han engasjert i astronomi og elektrisitetslære. Hans observasjoner av Venus-passasjen i 1761 vakte internasjonal oppmerksomhet, likeledes en avhandling om turmalins pyroelektriske egenskaper. År 1766 utkom Physisk beskrifning öfver jord-klotet, hans mest kjente arbeid utenom hans publikasjoner i kjemi.

I 1767 ble han utnevnt til professor i kjemi og farmakologi etter Johan Wallerius (1709–1785) - hans kjemilærer. Han samarbeidet med Carl Wilhelm Scheele i perioden 1770–1775, noe som ble viktig for kjemiens utvikling. Bergmann innførte den systematiske kvantitative analysen av stoffer i løsning, metoder som har vært i bruk helt til våre dager. Han forbedret blåserørsanalysen, og han stilte opp den kjemiske spenningsrekken. Han var den første som brukte begrepene uorganisk og organisk stoff og innførte en rasjonell kjemisk nomenklatur.

Bergman skrev flere lærebøker, også innenfor mineralogi. Hans samlede skrifter ble utgitt under tittelen Opuscula physica et chimica (6 bind, 1779–1790) og ble oversatt til tysk og delvis til fransk.

Bergman fikk utrettet oppsiktsvekkende mye i løpet av de drøyt 15 årene han fikk virke. Hans helse ble stadig dårligere, og bare 49 år gammel døde han av tuberkulose.