Belgias politiske system

Nasjonalforsamlingen består av et senat og et representantkammer. Senatet har 71 medlemmer, hvorav 40 er valgt i indirekte valg av to valgmannskorps – ett nederlandsktalende, som velger 25 senatorer, og ett fransktalende, som velger 15; 21 senatorer utpekes av de tre folkevalgte regionforsamlingene (10 av den nederlandsk-, 10 av den fransk- og én av den tysktalende forsamlingen) og ytterligere 10 (herav seks nederlandsk- og fire fransktalende) av senatet selv. I tillegg har monarkens barn honorær plass i senatet. Senatet sitter i fire år. Representantkammeret har 150 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år etter forholdstallsprinsippet. Begge kamre kan oppløses av regjeringen før valgperioden er ute.

Belgia har stemmeplikt, og stemmerettsalderen er 18 år.

Belgia ble selvstendig i 1830 med katolisismen som en viktig samlende faktor, og landet fikk en enhetsstatlig karakter med en liberal og demokratisk grunnlov. Men allerede i 1840-årene viste spenningene seg og gav seg etter hvert utslag i dannelsen av et kristelig-sosialt og et liberalt parti. Et sosialistisk parti ble dannet rundt 1900, og de tre nevnte partiene ble dominerende.

Etter andre verdenskrig ble de språkligregionale motsetningene tydeligere, og i 1960-årene ble de gamle partiene splittet i flamske og vallonske grener. I tillegg er nye regionalt baserte partier kommet til og har bidratt til å gi Belgia et svært oppsplittet partisystem.

De regionale motsetningene preget og kom til dels til å destabilisere det politiske systemet. Som svar på motsetningene ble det politiske systemet først desentralisert (1967–1971) og siden føderalisert. Fra 1993 er Belgia en forbundsstat bestående av regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og det tospråklige Brussel. I tillegg er landet inndelt i 10 provinser (som nå har mindre betydning) og 589 kommuner.

Belgia har en relativt velutbygd velferdsstat, med en nasjonal institusjon for sosial sikkerhet (trygd) som en av grunnsteinene, og med en hovedsakelig offentlig finansiert (men ofte privat drevet) skole som den andre. Velferdstiltakene er i stigende grad blitt desentralisert.

Den høyeste domstolen i Belgia er kassasjonsretten (fransk Cour de Cassation, nederlandsk Hof van Cassatie) i Brussel. Under den er appellrettene i Brussel, Gent og Liège. Dessuten er det underretter, fredsdommerdistrikter (cantons), og i hver av provinshovedstedene straffedomstoler (fransk cour d'assises, nederlandsk hof van assisen) med jury til behandling av grovere forbrytelser. I 1946 ble det etter fransk mønster opprettet en særskilt institusjon, Conseil d'État (nederlandsk Raad van State), som blant annet utøver domsmyndighet i forvaltningssaker.

Lovgivningen bygger opprinnelig på «Code Napoléon» og den øvrige franske lovgivningen fra tiden da Belgia var okkupert av Frankrike (1795–1814), men er på vesentlige punkter endret og utfylt ved senere lovbestemmelser og påvirket av britisk rett.

• Belgia
• Belgias befolkning
• Belgias forsvar
• Belgias historie
• Belgias samtidshistorie