Belgia er et konstitusjonelt monarki og en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, bestående av et senat og et representantkammer. Senatet har 71 medlemmer, hvorav 40 er valgt i indirekte valg av to valgmannskorps – ett nederlandsktalende, som velger 25 senatorer, og ett fransktalende, som velger 15; 21 senatorer utpekes av de tre folkevalgte regionforsamlingene (10 av den nederlandsk-, 10 av den fransk- og én av den tysktalende forsamlingen) og ytterligere 10 (herav seks nederlandsk- og fire fransktalende) av senatet selv. I tillegg har monarkens barn honorær plass i senatet. Senatet sitter i fire år. Representantkammeret har 150 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år etter forholdstallsprinsippet. Begge kamre kan oppløses av regjeringen før valgperioden er ute. Belgia har stemmeplikt, og stemmerettsalderen er 18 år.

Belgia ble selvstendig i 1830 med katolisismen som en viktig samlende faktor, og landet fikk en enhetsstatlig karakter med en liberal og demokratisk forfatning. Men allerede i 1840-årene viste spenningene seg og gav seg etter hvert utslag i dannelsen av et kristelig-sosialt og et liberalt parti. Et sosialistisk parti ble dannet rundt 1900, og de tre nevnte partier ble dominerende. Etter den annen verdenskrig ble de språkligregionale motsetningene tydeligere, og i 1960-årene ble de gamle partiene splittet i flamske og vallonske grener; i tillegg er nye regionalt baserte partier kommet til og har bidratt til å gi Belgia et svært oppsplittet partisystem. De regionale motsetningene preget og kom til dels til å destabilisere det politiske system. Som svar på motsetningene ble det politiske system først desentralisert (1967–71) og siden føderalisert. Fra 1993 er Belgia en forbundsstat bestående av regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og det tospråklige Brussel. I tillegg er landet inndelt i 10 provinser (som nå har mindre betydning) og 589 kommuner.

Belgia har en relativt velutbygd velferdsstat, med en nasjonal institusjon for sosial sikkerhet (trygd) som en av grunnstenene, og med en hovedsakelig offentlig finansiert (men ofte privat drevet) skole som den annen. Velferdstiltakene er i stigende grad blitt desentralisert.

Den høyeste domstol er kassasjonsretten (fr. Cour de Cassation, nederl. Hof van Cassatie) i Brussel; under den er appellrettene i Brussel, Gent og Liège. Dessuten er det underretter, fredsdommerdistrikter (cantons), og i hver av provinshovedstedene straffedomstoler (fr. cour d'assises, nederl. hof van assisen) med jury til behandling av grovere forbrytelser. 1946 ble det etter fransk mønster opprettet en særskilt institusjon, Conseil d'État (nederl.Raad van State), som bl.a. utøver domsmyndighet i forvaltningssaker.

Lovgivningen bygger opprinnelig på «Code Napoléon» og den øvrige franske lovgivning fra tidsrommet for den franske okkupasjon (1795–1814), men er på vesentlige punkter endret og utfylt ved senere lovbestemmelser og påvirket av britisk rett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.