Agesilaos

Agesilaos 2. var den yngste sønnen av kong Arkidamos 2. og hans andre kone. Våre kilder til hans liv er først og fremst hans venn og beundrer Xenofon, og den langt senere biografen Plutark. Kildene beskriver ham som lam i den ene foten, men dette betydde bare at han haltet. Han var nemlig i stand til å fullføre den fysisk krevende spartanske oppfostringen (agogen) og kjempet mange slag til fots.

Han var av den euryponditiske kongefamilien, som ble sett på som litt mindre fin enn den agiadiske kongefamilien. Begge familiene leverte imidlertid én konge hver, som styrte Sparta samtidig og hadde de samme rettighetene. Den enkeltes kongens makt var først og fremst et resultat av personlige egenskaper, personlige forbindelser og hell som hærfører.

Det var Agesilaos' halvbror Agis, farens sønn med sin første kone, Lampido, som var ment å skulle etterfølge kong Arkidamos. Derfor måtte Agesilaos gjennomføre agogen, som tronarvingene var fritatt for. Dette var trolig en av grunnene til at han lyktes i å bli konge. I agogen ble guttene tildelt en erastes, «elsker» ved tolvårsalderen. Dette var en mann mellom 20 og 30 år som skulle fungere som veileder for gutten gjennom agogen og introdusere ham for livet som voksen mann. Agesilaos fikk tildelt Lysander, som fikk stor innflytelse under Spartas storkrig mot Athen, Peloponneserkrigen. Lysander brukte denne innflytelsen til å få spartanerne til å utnevne Agesilaos til konge etter at halvbroren Agis 2. (konge fra 427 fvt.) døde i år 400 eller 398 fvt.

Agis 2. skulle etter reglene bli etterfulgt av sin sønn Leotykidas, men der fantes rykter om at hans mor hadde fått ham med atheneren Alkibiades, og ikke med sin ektemann. Lysander blåste nå liv i disse ryktene og fremmet Agesilaos' kandidatur i stedet. Motparten holdt frem et orakelsvar som advarte mot et «lamt kongedømme», med referanse til at Agesilaos var «lam» i den ene foten. Men Lysander klarte å overbevise spartanerne om at advarselen handlet om faren for å gi kongemakten til en uekte sønn, nemlig Leotykidas. Agesilaos var jo ikke mer lam enn at han både gjennomførte agogen og viste sin verdi på slagmarken.

Agesilaos blir beskrevet som en mann av folket, med humoristisk sans og betydelig karisma. Plutark mente at hans oppvekst som vanlig spartaner, underlagt agogen som barn og den vanlige militære disiplinen som voksen, gjorde ham populær blant ordinære spartanere og i betydelig grad bidro til hans makt. Han viste også stor respekt for medlemmene av rådet, gerontene og de årlig valgte embetsmennene, eforene. På denne måten bygget han en betydelig personlig makt.

Kong Agesilaos 2. dro til Lilleasia for å frigjøre grekerne fra perserne i 396 fvt. Spartanerne hadde i det lange løp verken mannskap eller ressurser til å føre krigen mot perserne. Sparta møtte også økende motstand fra grekerne i Hellas, og måtte konsentrere seg om denne trusselen. En allianse av Athen, Argos, Korint og Theben kjempet mot Spartas herredømme i det som kalles Korinterkrigen mellom 395 og 387 fvt.

Spartanerne måtte gi opp krigen mot perserne og inngå et kompromiss med dem. Perserne tok etter denne avtalen tilbake kontrollen over de greske bystatene langs perserrikets grenser. Sparta ga dermed opp resultatet av seieren i Perserkrigene i 480 fvt. som hadde blitt forsvart av athenerne i det første sjøforbundet frem til tapet for Sparta i Peloponneserkrigen i 404 fvt. Dette svekket spartanernes renommé i den greske verden.

Til gjengjeld for overgivelsene av grekerne i Lilleasia, skulle resten av Hellas være «fritatt» for dominans av andre bystater. Sparta var unntaket fra denne regelen, og oppnevnte seg selv til å overvåke freden ved å angripe og oppløse forbund, og installere oligarkiske styresett i en rekke byer. Denne avtalen ble senere kalt Kongefreden, og Sparta tvang i 386 fvt. alle grekerne til å undertegne.

Perserne brukte økonomisk støtte til å spille den ene greske alliansen ut mot den andre. På den måten ble ingen av bystatene for mektige og kunne utgjøre en trussel mot Perserriket. Da Sparta nå sto på høyden av sin makt, trakk perserne sin støtte til dem og finansierte deres motstandere i stedet.

Spartas okkupasjon av Theben i 382 fvt., og Agesilaos' forsvar av en general som på egen hånd hadde forsøkt å okkupere Athens havneby Pireus i 378 fvt. førte til en ny allianse mot Sparta. Det andre athenske sjøforbund ble dannet for å sikre de greske bystatenes frihet mot Spartas forsøk på å dominere dem, og dens flåte var i stor grad finansiert av perserne.

Agesilaos sørget for at Sparta drev en nærmest kontinuerlig krigføring med Theben fra okkupasjonen i 382 fvt. til Spartas katastrofale nederlag i slagene ved Leuctra i 371 fvt. og Mantinea i 362 fvt. Theben hadde i mellomtiden bygget opp sin hær etter spartansk mønster, under ledelse av Epameinondas og Pelopidas. Theben kunne også stille mange flere soldater enn spartanerne, som hadde blitt stadig færre det siste århundret. Thebanerne frigjorde helotene (slavene) i Messenia, og dermed tapte Sparta også det som hadde vært det økonomiske grunnlaget for deres særegne sosiale system.

Agesilaos forsøkte å redde statens finanser ved å lede tropper av leiesoldater, først for en persisk satrap i Lilleasia, og deretter i Egypt for kong Nektanebis 2. Han døde på veien hjem, i Kyrenaika, 84 år gammel.

Han hadde vært en glimrende militær taktiker i den tradisjonelle spartanske tradisjonen, men ingen stor strateg. Agesilaos gjorde ikke noe for å bøte på et sosialt system som ekskluderte stadig flere spartanere fra borgerskap. Derfor hadde han en stor del av ansvaret for at Sparta i midten av det fjerde århundret ikke kunne stille mange nok soldater til å opprettholde kontrollen over Peloponnes.

• Konger i Sparta
• Sparta
• Spartas historie
• Lysander
• Theben
• Epameinondas
• Pelopidas

• Cartledge, Paul (1987). Agesilaos and the Crisis of Sparta. London: Duckworth.