Etter at Latvia ble annektert av Sovjetunionen ble det innført sentralplanlegging, og landet ble tett integrert i den sovjetiske økonomien. Overgangen til markedsøkonomi etter selvstendigheten i 1991 med bl.a. privatisering av de tidligere statseide foretakene og liberalisering av handelen, foregikk ikke uten vanskeligheter med bl.a. hyperinflasjon, høy arbeidsledighet og nedgang i BNP.

I den første tiden etter uavhengigheten hadde Latvia også vanskeligheter med å etablere nye handelsforbindelser, noe som bl.a. førte til stor mangel på brensel og råvarer og mange virksomheter ble nedlagt. Både industrisektoren og landbruket måtte gjennom en omstruktureringsprosess, og for mange av innbyggerne på landsbygda betydde utviklingen også økt fattigdom. Fra midten av 1990-årene begynte en forsiktig økonomisk oppgang, og tidlig på 2000-tallet hadde både inflasjonen og arbeidsledighet sunket.

Latvia har de senere årene hatt en av Europas høyeste vekstrater. Veksten har bidratt til rask modernisering av landet. Det er et mål for regjeringens økonomiske politikk at Latvia raskest mulig skal nå EUs gjennomsnittlige levestandard. Den latviske økonomien er sterkt avhengig av kapitalimport, og dermed veldig utsatt for svingninger i det internasjonale finansmarkedet. Den internasjonale finanskrisen i 2008 fikk konsekvenser også for Latvia. 8. november 2008 ble det kunngjort at Latvias nest største bank, Parex Banka, måtte reddes av latviske myndigheter for å unngå en bankkrise i landet. Inflasjonen har de senere årene vært svært høy. Latvia er blant de landene i Europa med størst forskjeller mellom fattig og rik.

Før den annen verdenskrig var Latvia stort sett et jordbruksland, der 65 % av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jordbruk og skogbruk. Jordbruket var privateid, med dyrking av korn og fôrvekster, og eksport av lin, smør, flesk og levende svin til Vest-Europa.

Sysselsettingen innen jord- og skogbruk har siden gått kraftig tilbake og er nå under 15 %. Under sovjetstyret var nesten hele jordbruket kollektivisert. Etter selvstendigheten ble en del av de store statsbrukene og kollektivbrukene omgjort til aksjeselskap, for øvrig ble jorden delt i mange mindre bruk. Omtrent 30 % av landarealet nyttes til jordbruksformål i dag, og arealet er nokså jevnt fordelt mellom beiteland og dyrket mark. Rug er det dominerende kornslaget, fulgt av havre, bygg og hvete. I tillegg dyrkes poteter, lin og sukkerbeter, men hovedvekten i jordbruket er lagt på melkeproduksjon og oppfôring av storfe, svin og fjærkre.

Skogen dekker noe under halvparten av landarealet, og trevirke danner grunnlaget for papir-, møbel- og fyrstikkindustrien.

Latvia har sju fiskehavner. Årlig fangstmengde ligger rundt 110 000–140 000 tonn.

Latvia har meget begrensede mineralske ressurser og er avhengig av importert brensel. Det er forekomster av torv, kalkstein, gips og rav.

Det meste av landets elektriske kraft blir importert fra Litauen og Estland, mens petroleum og petroleumsprodukter hovedsakelig blir importert fra Russland og Litauen. Latvia har en begrenset innenlands produksjon av elektrisk kraft, som består både av vannkraft fra Daugava og varmekraft (torv, kull).

Latvia er først og fremst et industriland. I sovjettiden ble en stor del av landets viktigste industrier styrt fra Moskva, og var under rask utvikling frem til omkring 1980. Republikken var f.eks. blant Sovjetunionens største produsent av ullvarer, bearbeidet tømmer, papir og kunstgjødsel. Fra begynnelsen av 1990-årene medførte bl.a. mangel på råvarer og brensel til en sterk nedgang i industriproduksjonen og flere industriforetak måtte stenges eller nedlegges. Likeledes ble deler av den forsvarsrelaterte elektroniske industrien nedlagt, mens andre deler av produksjonen ble endret. Produksjonen av forbruksvarer har stort sett klart seg bedre. Det produseres bl.a. tekstiler og konfeksjon, tre- og metallvarer samt næringsmidler og elektronikk. Riga-området har hovedtyngden av industrien; det eneste stålverket i de baltiske republikkene ligger i Liepāja.

Industrisektoren utgjorde i 2008 22 % av BNP og sysselsatte 19 % av landets yrkesbefolkning.

Latvias viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Estland og Litauen. De viktigste eksportvarene er tømmer og tømmerprodukter, tekstiler, matvarer og jordbruksprodukter, maskiner og metallindustriprodukter. Viktigste importvarer var mineralprodukter, maskiner og kjemiske produkter.

Latvia har gode kommunikasjoner, og er knyttet sammen med jernbanesystemet i naborepublikkene. Det finnes ca.2300 km jernbane og ca. 70 000 km veier. Riga er den nest største havnebyen ved Østersjøen etter St. Petersburg, og byen betjener en stor del av den europeiske delen av det tidligere Sovjetunionen. En stigende del av utenrikshandelen går imidlertid over de isfrie havnene i Liepāja og Ventspils. Det finnes internasjonal flyplass i Riga.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.