Latvias økonomi er en del av EUs økonomiske fellesskap, og landet har også sterke bånd med Russland og de andre tidligere sovjetstatene. Eksport utgjør mer enn halvparten av bruttonasjonalprodukt. Skogbruk og landbruk, er ved siden av  produksjon av metallvarer og elektronikkindustri noen av de viktigste sfærene. På grunn av beliggenheten er også transittjenester viktig. 

Etter at Latvia ble annektert av Sovjetunionen ble det innført sentralplanlegging, og landet ble tett integrert i den sovjetiske økonomien. Overgangen til markedsøkonomi etter selvstendigheten i 1991 med blant annet privatisering av de tidligere statseide foretakene og liberalisering av handelen, foregikk ikke uten vanskeligheter med blant annet hyperinflasjon, høy arbeidsledighet og nedgang i bruttonasjonalproduktet.

I den første tiden etter uavhengigheten hadde Latvia også vanskeligheter med å etablere nye handelsforbindelser, noe som blant annet førte til stor mangel på brensel og råvarer, og mange virksomheter ble nedlagt. Både industrisektoren og landbruket måtte gjennom en omstruktureringsprosess, og for mange av innbyggerne på landsbygda betydde utviklingen også økt fattigdom. Fra midten av 1990-årene begynte en forsiktig økonomisk oppgang, og tidlig på 2000-tallet hadde både inflasjonen og arbeidsledigheten sunket. 

Latvia har de senere årene hatt en av Europas høyeste vekstrater. Veksten har bidratt til rask modernisering av landet. Det er et mål for regjeringens økonomiske politikk at Latvia raskest mulig skal nå EUs gjennomsnittlige levestandard. Den latviske økonomien er sterkt avhengig av kapitalimport, og dermed veldig utsatt for svingninger i det internasjonale finansmarkedet.

Den internasjonale finanskrisen i 2008 fikk konsekvenser også for Latvia. 8. november 2008 ble det kunngjort at Latvias nest største bank, Parex Banka, måtte reddes av latviske myndigheter for å unngå en bankkrise i landet. I 2009 sank bruttonasjonalproduktet med 18 prosent, men har igjen hatt en stigning etter 2011 som har vært høyere enn gjennomsnittet i EU. Latvia gjennomførte en vellykket økonomisk politikk som blant annet innebar store kutt i offentlige utgifter. I 2014 ble Latvia en del av eurosonen, og har siden 2016 vært medlem av OECD

Før andre verdenskrig var Latvia stort sett et jordbruksland, der 65 prosent av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jord- og skogbruk. Jordbruket var privateid, med dyrking av korn og fôrvekster, og eksport av lin, smør, flesk og levende svin til Vest-Europa.

Sysselsettingen innen jord- og skogbruk gikk siden kraftig tilbake. Under sovjetstyret var nesten hele jordbruket kollektivisert. Etter selvstendigheten ble en del av de store stats- og kollektivbrukene omgjort til aksjeselskap, for øvrig ble jorden delt i mange mindre bruk. De siste årene har det igjen vært oppsving i landbruket, blant annet takket være effektivisering og EU-subsidier.

Omtrent 30 prosent av landarealet nyttes til jordbruksformål i dag, og arealet er nokså jevnt fordelt mellom beiteland og dyrket mark. Det er rundt 83 500 gårdsbruk i landet. Det har vært stor vekst i kornproduksjonen de siste 15 årene, delvis takket være større samarbeid mellom bønder i kooperativ, noe som har gjort det lettere å få til investeringer. I tillegg dyrkes raps, bønner, poteter, lin og sukkerbeter. På grunn av miljøtiltak har særlig produksjonen av raps økt de siste årene.

En drøy tredjedel av samlet produksjon i landbruket er knyttet til husdyrhold, og spesielt meieriprodukter. Meieriprodukter står for 2 prosent av bruttonasjonalproduktet, og i underkant av 45 000 mennesker er sysselsatt i melkeproduksjon. Ellers er det oppfôring av storfe, svin og fjærkre.

Skogen dekker litt over halvparten av landarealet og har nesten doblet seg siden 1923. Dette arealet er forventet å øke på grunn av at arealer som har vært brukt til jordbruk er i ferd med å vokse igjen. Rundt 55 prosent av skogen i Latvia er barskog, og rundt 30 prosent er bjørkeskog. Fram til sovjettida ble det plantet furuskog og i sovjettida ble det planet granskog, og det gjør at alderen på furuskogen og granskogen ofte er ulik. Rundt 69 prosent av tilveksten blir hogd årlig. Den største skogforvalteren er det statlige selskapet Latvijas Valsts Meži. Trevirke danner grunnlaget for papir-, møbel- og finerindustrien.

Fiske utgjør cirka 0,7 prosent av Latvias bruttonasjonalprodukt, og står for 1,8 prosent av eksporten, spesielt til Russland, Sverige, Danmark og Tyskland, samt nabolandene Litauen og Estland. Fiskeslagene som det fiskes mest av er brisling, makrell og sild. I perioder har latviske fiskeprodusenter vært rammet av importforbud fra Russland. 

Latvia har meget begrensede mineralske ressurser og er avhengig av importert brensel. Det er forekomster av torv, kalkstein, gips og rav. Torven blir mest brukt til hagebruk, og 95 prosent av torven, cirka 1,3 millioner tonn, blir eksportert.

Latvia har en innenlands produksjon av elektrisk kraft, som hovedsakelig består av vannkraft (cirka 60 prosent) og varmekraft (cirka 39 prosent). Denne produksjonen dekker gjennomsnittlig 70 prosent av behovet for elektrisk kraft; resten av behovet får Latvia dekket gjennom import. Det meste av landets elektriske kraft blir importert fra Litauen og Estland, mens petroleum og petroleumsprodukter hovedsakelig blir importert fra Russland og Litauen. Latvia eksporterer brensel av tre. Latvia er blant landene i Europa med høyest andel fornybare energiressurser (cirka 40 prosent), spesielt takket være vannkraften og skogressursene. 

Riga-området har hovedtyngden av industrien. Det produseres blant annet kjemiske og farmasøytiske produkter, tekstiler og konfeksjon, tre- og metallvarer samt næringsmidler og elektronikk. Metallvarer står for 27 % av Latvias eksport (2015). IT-sektoren spiller en betydelig rolle, og står for rundt 5 % av bruttonasjonalprodukt. Latvia er blant landene i verden med høyest internetthastighet. Mange utenlandske bedrifter, deriblant norske, har utflagget kundebehandlingstjenester og liknende til Latvia på grunn av språkkunnskaper, og generelt høyt utdanningsnivå i kombinasjon med lavere lønnsnivå og mindre kulturforskjeller enn land utenfor Europa.  

I sovjettiden ble en stor del av landets viktigste industrier styrt fra Moskva, og var under rask utvikling frem til omkring 1980. Republikken var for eksempel blant Sovjetunionens største produsenter av ullvarer, bearbeidet tømmer, papir og kunstgjødsel. Fra begynnelsen av 1990-årene førte blant annet mangel på råvarer og brensel til en sterk nedgang i industriproduksjonen og flere industriforetak måtte stenges eller nedlegges. Likeledes ble deler av den forsvarsrelaterte elektroniske industrien nedlagt, mens andre deler av produksjonen ble endret. Produksjonen av forbruksvarer klarte seg stort sett bedre.

Latvias viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Estland og Litauen. Latvia eksporterer mest til Litauen, Estland og Russland, og importerer mest fra Litauen, Tyskland, Russland og Polen. De viktigste eksportvarene er tømmer og tømmerprodukter, tekstiler, matvarer og jordbruksprodukter, maskiner og metallindustriprodukter. Viktigste importvarer er mineralprodukter, maskiner og kjemiske produkter.

Latvia har gode kommunikasjoner, og transitthandel har en stor betydning i økonomien. Det finnes cirka 2300 kilometer jernbane og cirka 72 000 kilometer veier. Latvia har tre isfrie havner: Riga, Liepāja og Ventspils. Det går passasjerferje mellom Riga og Stockholm, mellom Liepāja og Travemünde  og mellom Ventspils og Nynäshamn. Det er internasjonal flyplass i Riga, som har i underkant av hundre destinasjoner, deriblant flere norske byer.  Flyplassen er også hovedbase for det nasjonale flyselskapet airBaltic som den latviske staten er hovedaksjonær i. Det er innenriks flyforbindelse mellom Riga og Liepāja.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.