skipsmalinger

Et skip består av en rekke ulike deler som bør beskyttes med maling. Kjølen og de ulike tankene vil være dekket av væske, og det er vanligvis de delene som setter størst krav til malingen som skal brukes. Malingen har som oppgave å hindre korrosjon på grunn av sjøvann under vannlinjen og salt, fuktig atmosfære over vannlinjen. Under vannlinjen bruker man dessuten grohemmende maling for å hindre at marine organismer som alger og rur setter seg fast og bremser skipet.

Et skip som ikke behandles med grohemmende maling vil over tid få en ruere og mindre strømlinjeformet overflate som fører til større forbruk av drivstoff. Overflaten vil samtidig lettere angripes av korrosjon, så slik skipsmaling har en viktig rolle når det gjelder å holde kostnadene nede samtidig som den bidrar til så lite miljøavtrykk som mulig.

Når skipet ligger til kai og malingen skal fjernes ved for eksempel sandblåser eller høytrykksspyler, er det viktig at man samler opp malingrestene da de ellers kan bidra til mikroplast i havet.

Behandlingen begynner gjerne på skipsverftet, der man først utfører overflatebehandling og deretter påfører shopprimer. Påfølgende lag med maling skal bidra til beskyttelse etter behov.

Sideflater og superstrukturer over vann kan for eksempel behandles med epoksy, polysiloksan eller polyuretanmaling som beskytter mot ultrafiolett stråling og korrosjon, samtidig som de er lett vaskbare og opprettholder en pen fasade.

Dekks- og dekksutstyrsmalinger kan være basert på klorkautsjuk, vinylharpikser (vinylklorid-kopolymerer) eller forsterkede alkyder. Dekket må i tillegg være sklisikkert, og da kan man bruke elastomere med partikler som aluminiumsoksid eller silika for å gjøre overflaten grovere og mer sklisikker.

Tanker og lasterom kan i noen tilfelle komme i kontakt med hydrokarboner, petroleum eller reaktive kjemiske produkter, og da kan man bruke dekke laget av motstandsdyktig epoksy, polyuretan eller silikon-basert maling. Tokomponent epoksymaling er mye brukt. Ballasttanken kommer ofte i kontakt med sjøvann som skal tømmes, og bør derfor behandles med korrosjonsbestandig maling fri for løsningsmiddel og biocider.

Allerede i oldtiden dekket man treoverflaten på skip med tjære og voks for å gjøre skroget vanntett og hindre groing. Fønikerne skal fra år 700 fvt. ha dekket treskroget med kobber, og romerne brukte lag av bly med kobbernagler som forsterking og beskyttelse noen hundre år senere. Slike metalldekker, gjerne kombinert med tjære og fett, ble brukt frem til midten av 1800-tallet. Da oppdaget man at påføring av malinglignende væsker bestående av blant annet linolje, skjellakk og kolofonium tilsatt et gifstoff i pulverform, for eksempel arsenikk, kobbersulfat eller kvikksølvoksid, virket både beskyttende og hindret vekst av rur, alger og andre marine organismer.

I de påfølgende hundre årene ble det gjort en del eksperimentering, før man på 1950-tallet begynte å ta i bruk organometallisk maling. Spesielt populær ble tributyltinn (TBT), som viste seg å ha en bredspektret virkning mot svært mange marine organismer. Ikke bare drepte den mange av de mer enn 4000 marine organismene som kan gro på skip under vannlinjen, men den viste seg også å være svært giftig for andre organismer som muslinger, bløtdyr og krepsdyr. Spesielt problematisk ble oppsamlingen av TBT nær havner. Dette førte til at man i 2008 innførte et totalforbud mot bruk av TBT.

Tinnorganiske forbindelser har i dag blitt erstattet med mindre giftige sink og kobberholdige forbindelser med kobberpyrition og sinkpyrition som biocider. En typisk moderne grohemmende og selvpolerende skipsmaling kan bestå av sinkakrylat, kobberpyrition og kobberoksid, der kobber utgjør over 50 % av vekten. Det er imidlertid økende bekymring for utslipp av store konsentrasjoner av kobber og lignende tungmetaller i marine miljø, spesielt skjer dette nær havner, noe som har ført til at man i økende grad har begynt å ta i bruk maling som ikke inneholder kobber-baserte biocider. For eksempel vil ikke marine organismer lett kunne feste seg til fluor-modifiserte silikoner. Dersom noen alger og lignende likevel skulle feste seg kan de relativt lett fjernes ved bruk av høytrykkspyler eller ved å la skipet holde høy hastighet. Videre har man også tatt i bruk maling som inneholder små fibre eller partikkelignende strukturer som motvirker festing av marine organismer, men også her er det visse krav til skipshastighet for at disse beleggene skal virke godt.

• maling
• grohemmende maling
• bunnstoff

• E. Almeida, T.C. Diamantino og O. de Sousa, ‘Marine paints: The particular case of antifouling paints’, Progress of Organic Coatings, Vol. 59, s. 2-20, 2007
• R. Ciriminna, F.V. Bright og M. Pagliaro, ‘Ecofriendly antifouling marine coatings’, ACS Sustainable Chemistry&Engineering, Vol. 3, s. 559-565, 2015.
• C.C. Gaylarde, J.A.B. Neto and E.M. da Fonseca, ‘Paint fragments as polluting microplastics: A brief review’, Marine Pollution Bulletin, Vol. 162, s.111847, 2021.