grohemmende maling

Grohemmende maling, maling som brukes under vannlinjen på båter og marine installasjoner for å hindre at de blir begrodd med grønnalger, rur, kalkormer m.m. I forbindelse med båter brukes også betegnelsen bunnstoff.

På skipsskrog gis stålplatene først en grunning (shop primer). Platene behandles så med en korrosjonshemmende maling (anticorrosive), oftest på basis av tjære og epoksyharpiks med litt kautsjuk, vinylharpiks og klorert polypropylen og tilsatt sink- eller aluminiumspulver.

Som yttersjikt påføres deretter den grohemmende malingen som gjerne består av klorkautsjuk eller vinylharpiks blandet med ren eller modifisert kolofonium og tilsatt et grohemmende middel.

Dette kan være kobber(I)-oksid, («kobberoksidul») eller organiske tinnforbindelser. Kvikksølv- og arsenforbindelser brukes nesten ikke mer pga. giftighet. De grohemmende midlene avgis gradvis sammen med kolofoniumet til vannet omkring. Det kan være lønnsomt med leilighetsvise avslipninger av overflaten for å få blottlagt ferske grohindrende sjikt (reaktivering). Helt ny behandling med grohemmende maling må som regel foretas etter 1–3 år.

Nyere typer grohemmende maling har kjemisk bundne tinnforbindelser av akrylsyrepolymerer som kombinert grohemmende middel og filmdanner. Dette spaltes langsomt og går gradvis i oppløsning. Disse typene beholder sin aktivitet enda lenger.

På maritime installasjoner for petroleumsutvinning blir ofte stålkonstruksjonene belagt med en ca. 2 mm tykk grohemmende folie av klorprengummi (neopren) impregnert med tributyltinn, istedenfor grohemmende maling.

Man anser disse malingstypene for å være miljøskadelige og man prøver derfor å begrense bruken av dem. Tinnorganiske forbindelser i grohemmende maling og bunnsstoff er fra 1989 forbudt på båter under 25 m.