grohemmende maling

Selvpolerende skipsmaling baserer seg gjerne på hydrofobe akryl-baserte polymerer der vannet ikke trenger særlig inn i selve polymeren. Imidlertid kan polymeren gradvis brytes ned via hydrolyse i sjøvann, slik at et tynt lag på overflaten lett kan fjernes av kreftene som påvirker det mens båten farer gjennom vannet, samtidig som biocider slippes løs. På denne måten polerer skipet sin egen overflate under fart.

Kopolymere av metakrylat og metylmetakrylat som inneholdt tributyltinn-grupper (TBT), samt kobber(I)-oksid for ekstra grohemmende effekt, var en svært mye brukt og effektiv selvpolerende skipsmaling helt til TBT av miljøhensyn ble forbudt på skip i 2008. Det har lenge vært kjent at kobberioner, Cu²⁺, er giftige for mange marine organismer. Til tross for at skipsmaling som inneholder kobberoksid og andre kobberforbindelser kan bidra til utslipp til vann, er disse vanligvis antatt å være mye mindre enn utslippene fra naturlige kilder. Kobber er et viktig element for dyre- og planteliv og akkumuleres i relativt beskjeden grad i organismer, og derfor er kobberforbindelser fortsatt brukt i grohemmende skipsmaling. Imidlertid har studier påvist skade på marine organismer ved store konsentrasjoner av kobberioner, noe som har ført til en bekymring for opphopning av kobberforbindelser for eksempel i havneområder. Noen land og regioner har innført ekstra restriksjoner på hvor store konsentrasjoner som er tillatt.

Etter forbudet mot TBT i 2008 har man i økende grad tatt i bruk selvpolerende maling som inneholder kobberpyrition og sinkpyrition som biocid. En typisk moderne selvpolerende maling kan bestå av sinkakrylat, kobberpyrition og kobberoksid, der kobber utgjør over 50 prosent av vekten. Helt ny behandling med grohemmende maling må som regel foretas etter ett til tre år.

Antiadherende maling er maling som består av polymerer som gir minst mulig adhesjon av marine mekanismer uten bruk av biocider. Det har vist seg at fluor-modifiserte silikoner kan brukes i relative tykke malinglag (opptil 0.5 millimeter tykke) som forsinker adhesjon av marine organismer. Alger og lignede har likevel vist seg å feste seg til slik maling over tid, som gjør at skipet må holde relativt stor fart eller utsettes for regelmessig høytrykksspyling for at de skal løsne.

Mange biologiske organismene kan ikke holde seg fast i skip som beveger seg i hastigheter over noen få knop, og det er derfor antatt å være lettere å beskytte skip som beveger seg hurtig enn de som beveger seg sakte og ligger lenge til kai. Et problem med antiadherende maling er at den er relativt elastisk og kan ta skade ved mekaniske påkjenninger. Biter av maling som løsner kan bidra til fluorinert mikroplast.

Strukturmaling baserer seg på svært små fibre eller strukturer som stikker ut av malingen og dermed hindrer marine organismer å sette seg på undervannsskroget mens skipet er i fart. Man har tatt i bruk både glassflak, glassfiber og akrylater, epoksy og polyester-basert maling for å danne lag som motstår slitasje og marine organismer uten bruk av biocider. Denne typen maling har tradisjonelt ikke har vært like effektiv på skip som ligger til kai eller holder lav fart.

• bunnstoff
• groe – på skip
• maling

• skipsmalinger

• Lovdata: Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 782/2003
• E. Almeida, T.C. Diamantino og O. de Sousa, ‘Marine paints: The particular case of antifouling paints’, Progress of Organic Coatings, Vol. 59, s. 2-20, 2007
• R. Ciriminna, F.V. Bright og M. Pagliaro, ‘Ecofriendly antifouling marine coatings’, ACS Sustainable Chemistry&Engineering, Vol. 3, s. 559-565, 2015.
• C.C. Gaylarde, J.A.B. Neto and E.M. da Fonseca, ‘Paint fragments as polluting microplastics: A brief review’, Marine Pollution Bulletin, Vol. 162, s.111847, 2021.