folkegruppe i Sentral-Asia, hovedsakelig i republikken Mongolia og den kinesiske autonome region Indre Mongolia; teller til sammen omkring 7,3 mill., hvorav over 5 mill. i Kina. Mongolene har en lang og dramatisk historie som nomadefolk, og mange lever fortsatt av sine dyreflokker: hest, sau, geit, kveg, jak og kamel. Tradisjonelt var de organisert i patrilineære klaner, og klangrupper dannet større stammeenheter.
Fra gammelt av lå de stadig i strid med fastboende nabofolk, og gjorde bl.a. flere ganger innfall i Kina. Under Dsjengis-khan skapte de verdens største erobringsrike på begynnelsen av 1200-tallet, og det var først under ham at mongolsktalende stammer fikk et felles navn. Dsjengis-khan delte keiserriket mellom fire sønner, og den tredje sønnen Ögödei ble storkhan med residens i Karakorum. Maktsenteret i det mongolske storriket var imidlertid Dsjagatai, og det var også her rivaliseringen mellom Dsjengis-khans mange etterkommere kom sterkest til uttrykk. Denne maktkampen var en medvirkende årsak til at kineserne i 1368 kunne drive mongolene ut av Beijing og opprette det nasjonale Mingdynastiet. Ved å spille på de tradisjonelle motsetningene mellom de mongolske stammene lyktes det kineserne å svekke særlig den østlige delen av mongolenes rike. Dsjengis-khans siste etterfølger, Timur Lenk, kom til makten i Dsjagatai i 1369. Hans død i 1405 markerte slutten på den mongolske epoke. Under Ming- og Chingdynastiene ble mongolene undertvunget, stadig ved hjelp av splitt og hersk-taktikken. Se også Mongolia (historie) og Indre Mongolia.
Betegnelsen mongoler brukes også om de folkene som taler mongolske språk. Navnet blir av og til også brukt om folk som tilhører den mongolide gren av menneskeheten. Dette er en kategori som verken faller sammen med mongolene som etnisk gruppe eller som språkfamilie.