forbud mot salg og servering av brennevin. Slikt forbud ble innført i Norge i august 1914, ved utbruddet av den første verdenskrig, og gjaldt også forbud mot å brygge øl og lage brennevin av korn og poteter. Forbudet var opprinnelig begrunnet i forsyningssituasjonen, men avholdspolitiske synspunkter kom stadig sterkere inn i bildet etter hvert som restriksjonene i de første krigsår ble lettet. Det endelige brennevinsforbud ble innført 1916 og varte til 1927. Ved krigens slutt falt de rent krisemessige begrunnelser for brennevinsforbud bort, men 5. og 6. okt. 1919 ble det holdt en rådgivende folkeavstemning over «lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin». Bare 2/3 av de stemmeberettigede avga stemmer, men 489 017 (61,6 %) svarte ja, 304 673 nei.
Brennevinsforbudet viste seg imidlertid snart å bli mer et handelspolitisk enn et sosialpolitisk spørsmål. Langvarige og vanskelige traktatforhandlinger fant sted med de vinproduserende land, som dels forlangte norsk tvangsimport av alkoholholdige drikker, dels belastet norsk klippfiskeksport med skyhøye tollsatser. Likevel vedtok Stortinget høsten 1921 med knapt flertall en permanent forbudslov. De handelspolitiske problemer ble imidlertid stadig større med stigende uro innen fiskerinæringen, og 1923 ble hetvinsforbudet opphevet.
Brennevinsforbudet fikk en rekke uheldige følger: smugling (verdien ble anslått til 50–60 mill. kr årlig, og bare i 1923 ble 600 000 liter sprit beslaglagt), reseptmisbruk (en lege ble dømt for å ha skrevet ut 48 657 brennevinsresepter i løpet av ett kalenderår) og hjemmebrenning. Drukkenskapsforseelsene steg også til 18 pr. 1000 innbyggere i 1923, mens det i 1930-årene var 11–12 og etter annen verdenskrig lå på omkring 9. Statsminister Berge gjorde opphevelse av forbudet til kabinettspørsmål sommeren 1924, men ble nedstemt i Stortinget i juli samme år. En ny folkeavstemning ble imidlertid utlyst 18. okt. 1926, og denne gang stemte 531 084 (55,7 %) mot forbud, 423 031 for forbud. Brennevinsforbudet ble formelt opphevd 1927.
Andre land gjorde de samme erfaringene som Norge. I Island varte forbudstiden 1915–35, i Finland 1919–32. Forbudet i USA 1920–33 førte bl.a. til etableringen av de store gangster- og mafiasyndikatene.
Se også forbudssaken.