Mesopotamia – kunst. Kunstgjenstander fra forhistorisk tid i Mesopotamia finnes særlig innen leirvarearbeider; det polykrome vasemaleri som utvikles i de såkalte Samarra- og Halaf-stiler fra siste halvdel av 4000-tallet f.Kr., hører til de fineste keramiske arbeider i den Nære Orient. Denne tradisjonen holder seg levende, men med synkende kvalitet, frem til historisk tid. Små dyre-og menneskefigurer, amuletter og hengesmykker av stein og leire forekommer også gjennom hele forhistorisk tid.
Mer monumental kunst opptrer først fra midten av 3000-tallet, bl.a. et fragmentarisk steinrelieff som forestiller en løvejakt, samt et praktfullt marmorhode fra Uruk. Også tempelarkitekturen får en mer monumental utforming og en karakteristisk, mosaikklignende utsmykning av veggflatene ved hjelp av fargede keramikknagler; rester av freskomalerier er kjent fra Uquair i Akkad.
De eldste sylindersegl, særlig fra Uruk-perioden, viser ofte en mesterlig miniatyrkunst med livfulle, naturalistiske menneske- og dyrefremstillinger; senere blir seglbildene mer konvensjonelle. Innvandrede semitter kan ha gjort seg gjeldende i denne utviklingen av kunsten i sen forhistorisk tid i Sør-Mesopotamia, bl.a. i den ovennevnte jaktscenen, som har påfallende likhet med samtidige egyptiske fremstillinger. Uansett står den som forløperen til den sumeriske kunst på 2000-tallet, som er kjent fra en rekke funn og monumenter, statuer, tempelutsmykninger o.l. fra de sørmesopotamiske byer.
Fra den tidligere delen av tidsrommet kan nevnes det rike utstyret fra kongegravene i Ur med eksempler på høytstående kunsthåndverk, dyreskulptur i metall og den merkelige «standart» med figurscener i perlemormosaikk. Sitt høydepunkt fikk den sumeriske kunst på slutten av 1000-tallet, med monumenter fra kong Gudea av Lagasj og fra det tredje dynasti i Ur.
Kunstnerne i Mesopotamia arbeidet mindre med stein enn f.eks. egypterne. I arkitektur, skulptur og dekor erstattes dette materialet ofte av brent leire og keramikk, tre og metall. Meget karakteristiske er de innlagte mosaikkarbeider. Derfor og på grunn av de urolige politiske forhold er kunstverkene oftest dårligere bevart. Mesopotamisk kunst har likevel spilt en viktig rolle som inspirasjonskilde for den senere utvikling av kunsten i Vest-Asia og de østlige middelhavsland.
Assyrerne, perserne og en rekke lilleasiatiske folk bygger i stor utstrekning direkte videre på dette grunnlag, og i den arkaiske greske kunst finnes motiver som har sitt opphav hos sumererne. Etter hvert som semittene trengte inn i det søndre Mesopotamia, overtok de sumerernes kultur og kunst, og denne gjør seg allerede gjeldende under sargonisk tid i Akkad, bl.a. i Naram-sins seierstele over elamittene (ca. 2200). Fra senere tid kan nevnes Hammurabis lovstein, med relieff av solguden Shamash som gir ham kongeinsignier (ca. 1760).
Fra Brak i nordre Mesopotamia finnes sumerisk inspirert skulptur i form av menneskefigurer i alabast allerede fra slutten av 3000-tallet. Hos assyrerne vokste det her i siste årtusen frem en rik og særpreget kunst, særlig kjent fra relieffdekkede kalksteins- og marmorplater og de vingede uhyrer i relieff og rundskulptur som prydet kongepalassene i Nimrod, Ninive og ved Balawat; fra det siste stedet må også nevnes Salmanassar 3s praktfulle bronsedører. Gjennomgående motiver er skildringer av kongenes krigs- og jaktbedrifter; særlig er dyrefremstillingene fremragende.
Det nybabylonske rike under Nabopalassar (625–604) og sønnen Nebukadnesar 2 (605–562) viser ingen tilsvarende kunstnerisk oppblomstring og er mest kjent for de storslåtte byggeforetagender i Babylon, bl.a. byens berømte teglmurer, Marduks tempeltårn eller Babels tårn, Etemenanki (himmelens og jordens grunnstein), flere templer og palasser, muligens også den såkalte «hengende hage» som synes å ha bestått av terrasser bygd på hvelvinger. Bemerkelsesverdig er utsmykningen av Nebukadnesars tronsal og av prosesjonsgaten med Istarporten; veggene er dekket av forskjelligfarget glasert teglstein med fremstilling av løver, fabeldyr, kolonner og rosetter (se illustrasjon under Babylonia).
De senere faser av mesopotamisk kunst må betraktes i sammenheng med hellenismen, den iranske og den islamittiske kunst.