eller Evangeliet etter Johannes, det fjerde evangelium i Det nye testamente. Det representerer en særegen tolkning av Jesus, hans forkynnelse og historie, og skiller seg i språk og innhold sterkt fra de tre andre evangeliene (de synoptiske). Antagelig er det også det yngste av de nytestamentlige evangeliene, skrevet mot slutten av det første århundret. Det er omstridt om forfatteren har hatt direkte kjennskap til noen av de andre evangeliene. Vi vet lite sikkert om hvor Johannesevangeliet er blitt til, og hvem som skrev det. I kap. 21 sies det at evangeliet er skrevet av «den disippel Jesus hadde kjær». Denne yndlingsdisippelen nevnes flere steder, men aldri ved navn. Kirkelig tradisjon identifiserte ham med apostelen Johannes, men det hersker i dag ingen enighet verken om identifikasjonen av de to eller om forfatterskapet.
I Johannesevangeliet slik vi kjenner det, finnes mange tilsynelatende logiske brudd i fortellingsammenhengen. Enkelte forskere har derfor prøvd å omorganisere materialet til en rekkefølge som hevdes å være mer opprinnelig, eller de har fordelt teksten på flere forskjellige tradisjonslag og forfattere. Ingen av forslagene er alminnelig anerkjent, selv om mange mener at kap. 21 kan være et senere tillegg.
Innhold
Til tross for sin tilsynelatende mangel på historisk interesse, har Johannesevangeliet en annen tidsramme for Jesu offentlige virksomhet enn de andre evangeliene (tre år mot ett), og han befinner seg gjentatte ganger i Jerusalem. Døperen Johannes og Jesus opptrer samtidig, og også tidfestingen av Jesu død er forskjellig. Mange finner at Johannesevangeliets versjon her er mer historisk sannsynlig.
Johannesevangeliet forteller ingenting om Jesu fødsel og barndom, men innledes med en prolog om det guddommelige Ord, logos, hvis eksistens er evig, men som ble menneske, kjød, utsendt av Gud til verden. Jesu menneskelighet og fysiske liv og historie er derfor teologisk vesentlig. Men det Jesus gjør og sier, blir stadig misforstått av dem som tar det bokstavelig og ikke begriper den dypere og åndelige mening i hans ord og handling. Oppklaring av slike misforståelser er et stadig gjentatt litterært og teologisk grep i fortellingen. Et annet uttrykk for dette er at Jesu undere kalles tegn og følges av lange taler hvor Jesus forklarer tegnets egentlige mening: Helbredelsen av den blinde (kap. 9) vitner om Jesus som verdens lys; oppvekkelsen av Lasarus (kap. 11) om at Jesus er oppstandelsen og livet; og bespisningsunderet (kap. 6) om at Jesus er brødet fra himmelen som gir verden liv, kan leses som en utleggelse av nattverdens betydning, selv om Johannesevangeliet til forskjell fra de andre evangeliene ikke forteller om innstiftelsen av nattverden.
Jesus holder i Johannesevangeliet lange, tematiske enetaler som har lite til felles med Jesu forkynnelse i den synoptiske tradisjon. Her er ingen proklamasjon av Gudsrikets nærhet, her er ingen lignelser, men et symbolsk ladet språk preget av dualistiske motsetninger, der Jesus forklarer hvem han selv er og betydningen av å tro på ham. Han er den enbårne Sønn som Faderen har sendt for å utføre sin vilje, og de to er ett slik at det å se Jesus er å kjenne Gud. Denne kjennskap er det evige liv, og den som tror, er gått over fra døden til livet. I Johannesevangeliet er dom og frelse ikke først og fremst fremtidige hendelser, men et uttrykk for hva mennesket foretrekker allerede nå; eskatologien er presentisk heller enn futurisk. Evangeliet legger vekt på Guds vilje, men har ingen moralske formaninger. Det kjenner bare det ene bud at disiplene skal elske hverandre slik Han har elsket oss.
Mens første del av evangeliet (kap. 1–12) forteller om Jesu offentlige virke og de tegn han gjorde, er andre del (13–20) dominert av Jesu lange avskjedstale til disiplene og fortellingen om hans bortgang gjennom lidelse, død og oppstandelse. I denne prosessen er Jesus den som suverent behersker alt som skjer, og korsfestelsen er hos Johannes tolket som opphøyelse og herliggjørelse.
Mens det mytiske, symbolske språk i Johannesevangeliet er utpreget patriarkalsk, er disippelbildet preget av markerte kvinneskikkelser, som spiller en sentral rolle i mange fortellinger (f.eks. kap. 4 og 11–12). Mye tyder på at dette evangeliet representerer en tradisjon eller retning preget av en mer egalitær praksis og autoritetsforståelse enn det som kom til å prege kirken.
Johannesevangeliet er det av de nytestamentlige evangelier som i form og språk ligner mest på gnostiske åpenbaringsdialoger, og det fant også gjenklang i gnostiske kretser. Men bl.a. den vekt det legger på inkarnasjonen (at ordet ble kjød) gjør det klart at det ikke selv representerer en gnostisk posisjon. Johannesevangeliet fikk stor betydning for utviklingen av den kirkelige lære om Kristus og ikke minst for treenighetslæren.